Åpningsseremoni for Special Olympics World Games

Eivind Eidslott Forfatter av dette blogginnlegget.

13. March 2025 15:43

Denne teksten er et blogginnlegg, og er ikke skrevet av Downs Syndrom Norge.

Ønsker du å dele dine erfaringer? Da kan du sende det inn her.

I går kveld var det åpningsseremoni for Special Olympics World Games i Italia. 1500 stolte utøvere gikk inn på Inalpi stadion i Torino sammen med sine dyktige trenere og ledsagere. Delegasjoner fra 100 land ble tatt imot med applaus, musikk, dans og taler. Og der – midt inne i den norske troppen – kunne vi skimte Marikken. Med den norske landslagsbekledningen fra topp til tå, med et smil som fylte hele ansiktet, med et blikk som lyste av forventninger. For oss som satt på tribunen – foreldre, søsken og besteforeldre – var det så rørende å overvære Marikken, og alle de andre utøverne fra hele kloden vår, at vi nesten ikke visste hvor vi skulle gjøre av oss.

Hvordan kunne vi ende opp her – på en olympisk åpningsseremoni? Vi som for 20 år siden fikk ei lita jente med Downs syndrom og alvorlig hjertefeil? Vi som en gang satt med 100 000 bekymrede spørsmål om framtiden, men ingen gode svar? Hvordan kunne vi, helt plutselig, sitte her, på en tribune i Torino, sammen med tusenvis av andre foreldre, andre søsken, andre besteforeldre? Alle med sine helt egne sterke historier? Alle med sitt eget spesielle engasjement, sin egen spesielle tålmodighet, sin helt spesielle entusiasme? Det ble nesten for mye for oss. Nesten for mye å ta inn.

Men så slo det oss at dette storstilte arrangementet kanskje ikke bare var en åpningsseremoni for Special Olympics World Games, heller. Kanskje dette var like mye en åpningsseremoni for optimismen? En åpningsseremoni for inkluderingen? En åpningsseremoni for gleden, for klemmen, for kjærligheten? Kanskje dette var åpningsseremonien for en helt ny medmenneskelighet? Og kanskje var det akkurat en slik åpningsseremoni hele verden hadde behov for akkurat nå?