Historien bak Tangerudbakken borettslag

Historien bak Tangerudbakken borettslag

I snart 13 år har Hans Korsgaard (44) bodd i sin egen leilighet i Tangerudbakken borettslag, men det var ingen selvfølge at han skulle eie sin egen bolig. Her får dere historien bak Tangerudbakken og hvordan det kjente borettslaget ble til.

–Da lillesøsteren til Hans flyttet ut hjemmefra fikk jeg spørsmålet «Hva med Hans da, skal han flytte hjemmefra?», forteller Aashild Korsgaard, mor til Hans. –Jeg svarte med den største selvfølge at «Ja, han flytter vel snart ut han også». Men sånn gikk det ikke. Det var ingen tilbud fra kommunen og jo flere år som gikk mens han bodde hjemme, jo sterkere ble bindingene mellom oss. Det ble vanskelig å tro at noe annet kunne fungere.

Hjemmekoselig

Det er en vakker vårdag og sollyset skinner inn gjennom de store vinduene i leiligheten til Hans Korsgaard. Han bor i første etasje i Tangerudbakken borrettslaget like i nærheten av Lørenskog stasjon. Det er en moderne, ryddig og enkel leilighet, som Hans har gjort ekstra hjemmekoselig med sine egne malerier og bilder av alle han er glad i.

I dag kommer han rett fra jobb og har på veien hjem handlet inn både jordbær og iskrem som mor Aashild serverer på kjøkkenbordet. Hans viser stolt frem både bilder og eiendeler i leiligheten. Det er ingen tvil om at han trives her – dette er ikke bare en bolig, men et hjem.

Fra institusjon …

–I 2004 hadde vi allerede søkt om bolig til Hans i flere år. Vi hadde en forestilling om at han skulle få sitt eget hjem, og vi hadde en idé om en viss standard, sier Aashild. –Men kommunen viste oss en trygdeleilighet, bygd på 60/70-tallet, med svært dårlig standard. Der ønsket de å samle 19 utviklingshemmede. Dette ble presentert for oss på et fellesmøte, der det også var svært mange andre familier i samme situasjon.

Mamma Aashild og pappa Harald kjente at dette ble feil. Helt feil. Aashild og Harald, som begge hadde vært aktive i NFU (Norsk forbund for utviklingshemmede) siden Hans ble født, hadde drevet mye med interessepolitikk. De visste utmerket godt at ansvarsreformen, som kom i 1991, sa at utviklingshemmede ikke skulle bo på en institusjon eller noe som lignet det. –Dette går vi aldri med på, sa hun og Harald.

På veien ut fra møtet den kvelden stoppet flere familier opp. Harald spurte om det var noen som kunne tenke seg å ta saken i egne hender og gjøre noe med dette selv. Det var det.

–Vi visste om en tomt som lå ledig i Tangerudbakken og fikk raskt interesse fra Helse- og velferdsetaten (nå Velferdsetaten) i Oslo kommune. Vi kontaktet utbyggeren av tomten og Husbanken. Heldigvis klaffet alt og alle ble med oss i prosjektet. 

Til eget borettslag

De satte i gang med å bygge borettslaget med åtte leiligheter.  –Det var Helse- og velferdsetaten som stod for prosjektet, men det var vi foreldre som tok initiativet, forteller Aashild. –Vi var sterkt involvert i hele prosessen for å holde på de verdiene vi synes var viktig: at barna våre skulle få et eget hjem med fokus på hver enkelt som skulle bo her – og ikke på samlokalisering.

Syv av leilighetene gikk til beboere som selv eier hver sin leilighet. I tillegg eier de en andel hver i den åttende leiligheten. Den leies ut til bydelen, som står for tjenestene ved Tangerudbakken, og brukes også til felles aktiviteter og middager.

Endelig eget hjem

I august/september 2006 flyttet Hans og de andre inn i leilighetene sine. ­­–Det er Cecilie, Bjørn Terje, Hege, Hansine, Hans og Olav som bor her, sier Hans. Han forteller også om Bjørg som jobber her, som han skal lage fiskepinner sammen med etterpå. Middagene spiser Hans stort sett hjemme i sitt eget kjøkken.

–Det er et ledd i normalisering, sier Aashild. –Jeg tenker selv at det hadde vært fryktelig slitsomt å spise middag med naboene mine hver dag, men når man gjør det en sjelden gang blir det veldig hyggelig.

Hans får hjelp til å lage mat og vaske tøy. Han viser frem dagboken sin der de skriver opp ulike aktiviteter, hva han skal ha til middag og annet som skal skje. Dagboken er et viktig kommunikasjonsverktøy for både Hans, familien og de ansatte, slik at de alle kan ha oversikt og forutsigbarhet.

–Tirsdag er jeg opptatt, skyter Hans inn og ser i dagboken, –Da skal vi male, alle sammen i Tangerudbakken.
–Ja, da er det dugnad, sier Aashild, og forteller at det er både sosialt og hyggelig når beboerne og deres familier samles for å vedlikeholde og ta vare på borettslaget. Etterpå spiser de sammen.
–Kanskje det blir grilling, sier Hans.

Kontroll

Tanken bak Tangerudbakken var at det var viktig at beboerne selv skulle eie sine leiligheter. Dette fordi de da vil slippe å få gjengs leie, eller å bli utsatt for noe de selv ikke har oversikt over; som for eksempel økonomien som kan være problematisk for de som bor i kommunale boliger. Her i Tangerudbakken har beboerne og foresatte full økonomiskkontroll selv, og ingen kan flyttes mot sin vilje.

–Vi har hele tiden fulgt en normaliseringslinje, både her i Tangerudbakken og videre i livet generelt. Målet var at dette skulle være et godt sted å bo og et sted vi skulle jobbe med det sosiale, avslutter Aashild.

Det er det ingen tvil om at de har fått til, i Norges mest kjente borettslag.

Relaterte saker

Relaterte temasider