Fra observatør til deltaker – en historie om inkludering i klassen.

Da Viktor begynte på skolen skulle han IKKE bli skolens maskot, men en elev på lik linje med de andre elevene. Her forteller spesialpediagog Jorid Asbjørnslett og kontaktlærer Anne Grete om hvordan de gikk frem for å gi Viktor en god skolehverdag.

Skolestart

Viktor startet på Fosslia skole høsten 2010.  I forkant av skolestarten var det gjennomført møter med barnehage, foreldre og rektor, samt spesialpedagogisk rådgiver.

Spesialpedagog var på besøk i barnehagen samme vår, og vi hadde etablert en forsiktig kontakt. For oss var dette et helt nytt område og hverken kontaktlærer eller spesialpedagog hadde erfaring med å tilrettelegge en skolehverdag for en elev med Down syndrom.

Vanskelig kommunikasjon

Noe av usikkerheten vår var knyttet opp til at Viktor har vansker med artikulasjonen og bruker tegn til tale. Det var allikevel vanskelig å forstå tegnene hans før vi ble kjent med han.

Jorid, som ble Viktor sin spesialpedagog, hadde noe kjennskap til tegn og brukte det hun hadde lært for å tolke det kontaktlærer Anne Grete formidlet til klassen. Dette fungerte greit, trodde vi, helt til PPT kom på besøk og skulle ha et tegn til tale-kurs for vårt team. Da ble det gjort helt klart at Viktor var kontaktlærers ansvar og det var ikke spesialpedagogen sin jobb å tolke for henne!

Det var helt nødvendig at hun begynte å bruke tegn så fort som mulig. –Det er bedre at du prøver enn å la være, sa damen  fra PPT.  –Det er ikke så nøye om det er rett de første gangene, tenk på at mange av tegnene er naturlige gester vi gjør, sa hun for å ufarliggjøre det hele –Du skal undervise 21 elever, ikke 20+1. 

Ukas tegn

Allerede dagen etter var vi i gang, og for en forvandling som skjedde med Viktor! Han gikk fra å være sånn middels interessert i det som foregikk oppe ved tavlen, til plutselig å komme frem på eget initiativ til kontaktlærer fordi han hadde noe han ville fortelle.  Vi jobbet sammen for å tolke hans tegn og vi lærte oss nye etter hvert, og sammen med mammaens daglige fortellinger fra hverdagen i kontaktboka, forsto vi mer og mer.

I takt med at kontaktlærer brukte tegn, lærte alle elevene i klassen etter hvert mange tegn. Vi hadde ukas tegn på ukeplanen hver uke og eleven syntes dette var spennende. Vi brukte også tegn til alle sangene vi lærte. Det var mange artige forberedelser på arbeidsrommet når vi prøvde å tegnsette sangene. Det gikk bedre etter hvert.

Inkludering i klasserommet

Vi hadde mange diskusjoner rundt det å få til en god inkludering i klassen, og i ettertid ser vi at vi gjennom diskusjonene etablerte en felles holdning/plattform, som ga utgangspunktet for alt det videre arbeidet vårt:

• mennesket er et sosialt vesen som trives best i fellesskapet sammen med andre
• barn motiveres og lærer på ulike måter, finn metodene!
• visualisering og konkretisering er aldri bortkastet!

Dette er et syn som gjelder alle elevene, og vi trenger ikke å lage noe spesielt for å inkludere en elev med Downs syndrom hvis vi har disse tankene i hodet. Allerede fra starten var det et felles ønske fra skole og foreldre om at Viktor ikke skulle bli skolens maskot, men en elev på lik linje med de andre elevene. Han fikk ingen særbehandling i klasserommet og det ble stilt forventninger til han akkurat som de andre. Han skulle være en vanlig elev i klassen og følge de samme reglene og rutinene som resten, som f.eks. å være ordenselev, melke-henter, ha elevsamtale, kontaktmøter osv.

Kontaktmøter

Når det gjelder kontaktmøter, gjennomføres disse kun med kontaktlærer til stede og ikke spesialpedagog. Dette for at kontaktlærer da også må ha god kjennskap til skoletilbudet eleven med Downs syndrom får, og ikke bare stole på spesialpedagogen sin tilrettelegging. På disse møtene vektlegges elevens samspill med de andre elevene og det settes mål for neste periode som går på rutiner og sosiale aktiviteter.

Basismøtene gjennomføres med spesialpedagog og foreldre, samt assistenter. Der presenteres elevens faglige tilbud, bøker, metodikk og vi diskuterer hva vi skal vektlegge i neste periode.

Rutiner for fremgang

I starten var ikke Viktor spesielt interessert i å følge de andres rytme i klasserommet. Han ville gjerne definere sine regler selv, både når det gjaldt lek og hva som var tillatt å gjøre i klasserommet og på skolens område. Han var motvillig til alt dette nye og var ikke fornøyd med alt som ble presentert for han av bøker og rutiner. Vi innså fort at Viktor var generelt skeptisk til alt som var nytt, men når han først hadde prøvd noe, gikk det greit med gang nummer to eller tre. Dette var en erfaring som også foreldrene hadde gjort seg og vi bestemte at dette ikke skulle hindre han i å oppleve nye situasjoner.

Dette krevde en bestemt holdning av oss i forhold til at det vi prøvde kunne bli kontant avvist av Viktor, men at vi allikevel gjennomførte opplegget som planlagt. På den måten var vi gjennom mange nye situasjoner i forhold til å sitte i samtalekroken uten å stikke av, ta imot nye bøker uten å skyve de vekk, studere et bilde i den leseboka klassen brukte og gi respons til lærer. Alt dette var nytt og ukjent, men Viktor viste en enorm fremgang på kort tid. Snart var disse rutinene kjent, og han kunne bruke energien på å delta i klassens aktiviteter.

Opplæringsmateriell

Vi har valgt å bruke klassen sine bøker så langt det har vært nyttig for Viktor. Etter hvert har vi laget egne bøker i matematikk og norsk skriving. Dette for å tilby Viktor opplæringsmateriell som er tilpasset han, og som han samtidig kan jobbe med i klassen.

Han har sin egen ukeplan som er utarbeidet av spesialpedagog, og dette er også det felles arbeidsredskapet som lærere og assistenter bruker gjennom uka. Her står det hva Viktor skal jobbe med i de ulike fagene. Emnene følger klassen, men har tilpasninger i forhold til aktiviteter eller materiell som passer Viktor.

Tydeliggjøring

I arbeidet med tilretteleggingen av undervisningen for en elev med Down syndrom, har vi fått bekreftet at bruken av konkreter har vært nyttig for alle elevene. Kombinasjonen av at lærer bruker både tegn til tale og konkreter, i form av bilder eller gjenstander, for å understøtte lærestoffet, er med på å tydeliggjøre stoffet for alle.

Hver dag henger ordenselevene i tillegg opp en dagsplan med bilder og symboler, som viser hvilke fag vi har, friminutt og mat. Viktor har også sin egen ukeplan som viser hvilke personer som er sammen med han i de ulike øktene.

Friminuttvenner

Som et ledd i det å bli kjent i første klasse, bruker vår skole lekevenner i første klasse. Dette sikrer at alle har noen å leke med i friminuttene og at alle blir godt kjent med hverandre. Dette var en hjelp for Viktor til å komme inn i et samspill med andre barn. Han var skeptisk i starten, men også her brukte vi samme metode om at alt må prøves før det forkastes.

I lekegruppa til Viktor var det alltid en voksen til stede for å hjelpe elevene til å forstå det Viktor ville si, og også være i forkant for eventuelle uønskede hendelser. Nå går Viktor i femte klasse og vi bruker fortsatt ordningen rundt Viktor, men har endret navn til friminuttvenner. Disse har et overordnet ansvar for å inkludere Viktor i leken, og også introdusere nye leker bl.a i det nasjonale trivselsprogrammet som flere skoler i Norge har tatt i bruk. Her kan elevene velge ulike aktiviteter som er organisert av medelever, i storefri.

Ordningen med lekevenner inkluderer alle elevene på femte trinn. I tillegg har Viktor alltid muligheten til å velge hvem han vil leke med , utenom disse definerte lekvennene. Dette er et gode som gir alle elevene anledning til å opprettholde erfaringene de får når de er sammen med Viktor. Viktor har hatt behov for å ha tilsyn av en voksen ute i tillegg til lekevennene, men nå jobber vi med å la elevene får mer ansvar og at den voksne kan trekke seg ut, sånn at det blir en mest mulig naturlig lekesituasjon for elevene. Dette ser nå ut til å bli et oppnåelig mål.

Femteklassing!

Høsten 2014 startet Viktor i femte klasse. Vi ser at han er godt kjent med rutinene på skolen og at han vet hva de faste aktivitetene innebærer. Han vet hvilken bok som skal hentes i skuffa si og orienterer seg mere ut fra hva de andre gjør. Vi ser hva faste rammer, forutsigbarhet, rutiner og tydeliggjøring har gjort for å gi Viktor oversikt over skolehverdagen. Vi ser en gutt som gleder seg til å gå på skolen, finner plassen sin i klasserommet, finner lekevenner i friminuttet og aksepterer nye aktiviteter bedre og bedre.

Til tross for at Viktor har utydelige tegn og dårlig artikulasjon, har klassen lært han å kjenne veldig godt. De respekterer at han gjør ting på sin måte og gleder seg over historiene hans, som av og til tar uante vendinger. I programmet «ingen utenfor» ble en elev gitt oppgaven å si noe om hva Viktor er flink til. Svaret var «han er flink til å gjøre andre glad!»

Tenk enkelt!

I jobben rundt inkludering av elever med andre behov, er det viktig at vi ikke tenker for vanskelig. Det var ikke de store omveltningene vi måtte gjøre for å få vår elev til å gå fra å være en observatør til å bli en deltager!

Flere blogginnlegg