Kjære Ann-Mari!
Vernepleier Ann-Mari Haug ved Oslo universitetssykehus har i mange år gitt hjelp og støtte til familier som har fått barn med Downs syndrom i Oslo og omegn. Hennes lange og unike erfaring og omfattende kunnskap har vært svært viktig for foreldre som får et såkalt «annerledes» barn. Nå går hun av med pensjon, 72 år gammel.
Denne teksten er en tale og en hyllest til Ann-Mari Haug til avskjedsfesten for henne på Ullevål 7. november 2024. Talen er skrevet av Eivind Eidslott på vegne av Downs Syndrom Norge.
Dette er et ydmykt forsøk på å si «takk».
Takk for at du er den du er.
En solstråle som trenger gjennom skylaget.
Et bål i høstmørket.
Den lengste klemmen – så varm at den varer livet ut.
*
Tusenvis av familier kan takke deg.
For hvem kom da vi var bekymret?
Du.
Hvem kom da vi var langt nede?
Du.
Hvem kom da det ble hvisket om et ekstra kromosom?
Du.
Hvem kom da det ble snakket om et syndrom?
Du.
Hvem kom da barnet ble født for tidlig?
Du.
Hvem kom da barnet ikke overlevde?
Du.
Hvem kom da vi trengte det som aller mest?
Du.
*
Og dette er viktig, Ann-Mari:
Du kom aldri med en tittel.
Du kom aldri med en stillingsbeskrivelse.
Du kom aldri med fremmedord.
Du kom alltid med forståelse.
Du kom alltid med tålmodighet.
Du kom alltid med god tid.
Du kom med trøst.
Du kom med løsninger.
Du kom med nærhet.
Som en vi kunne stole på.
Som et fyrtårn.
I stormen.
*
Det sies at du skal slutte, Ann-Mari.
At den lange vakten din er over.
Og bare så det er sagt: du fortjener å ta litt mer med ro.
Men heldigvis:
Det vil nok alltid være litt Ann-Mari i korridorene her.
For du har tråkket opp en tydelig sti.
Du har reist store varder.
Du har tegnet opp et nytt kart.
Du har vist vei i nestekjærligheten, i omsorgen, i støtten, i hjelpen.
Du har satt en kompasskurs.
Slik at andre kan følge etter – og forsøke å gi noe av det samme.
Uansett tittel.
Uansett stillingsbeskrivelse.
*
Og dette skal du vite, Ann-Mari:
Det fins veldig mye av deg rundt omkring i hele landet vårt.
Du er i hjertene til alle du har møtt.
Navnet ditt nevnes alltid når vi snakker om de viktigste tingene.
Når vi snakker om det som betyr mest for oss.
Det vi bryr oss om.
Det vi brenner for.
Det vi er mest glad i.
*
De gode rådene dine brukes hver dag – av foreldre, søsken, besteforeldre og andre pårørende.
Og mange av de små barna du en gang fikk på fanget, har selv blitt store nå.
De nyter alle godt av optimismen din.
Av varmen din.
Av menneskesynet ditt.
De har alle fått høre historiene om Ann-Mari.
Og alt du har gjort for dem – og deres nærmeste.
*
Derfor vil vi så gjerne takke deg, Ann-Mari.
Vi takker for at du er solstrålen vår.
Bålet vårt.
Den lengste klemmen – så varm at den varer for alltid.
Flere ord til Ann-Mari:
Kjære Ann-Mari!
For en nydelig avskjedstale som ble skrevet her av Eivind Eidslott.
Det er så riktig beskrevet. Alle som har blitt kjent med deg, kjenner seg nok igjen i beskrivelsen.
Fredrik har ikke Downs syndrom, men ble født døv og blind. Uten diagnose.
Det var en tid som var kaotisk, fylt med sjokk og sorg. Men, så ble vi satt i kontakt med deg.
Hva kan jeg si? Du var der og ga oss den viktige og livreddende bøylen. Du oversatte medisinske uttrykk til det ble forståelig, du skrev søknader på stønader jeg ikke hadde hørt om, eller visste at jeg kunne søke om. Du ga oss et alternativt syn på det å få et «annerledes» barn. Du ga håp og glede, da det var som mørkest.
I 2009 reiste vi til Kina og hentet vår elskede Ingrid. Det hadde ikke skjedd uten deg. Du ble vår «referanse» og talsperson i Bufetat. På grunn av ditt brennende engasjement for barn som er født med eller uten diagnoser, som på lik linje med funksjonsfriske barn vil ha gleden av søsken, forklarte du tålmodig og vakkert, at til tross for omsorgsbehov som ser noe annerledes ut enn hos funksjonsfriske barn, er foreldre i stand til å ha overskudd av både kjærlighet og tid til et søsken. Jeg er overbevist om at du banet vei for andre foreldre som kom etter oss. Som fikk den samme beskjeden som oss. Det blir vanskelig for dere å bli godkjent som adoptivforeldre, på grunn av Fredrik.
Du hadde alltid tid. Utover kontortid. Du ringte en kveld, jeg hadde det ikke bra, men etter samtalen med deg, så livet bedre ut igjen. Det var akkurat som du visste. Visste at jeg trengte å snakke nå. Jeg kommer aldri til å glemme den tlf. Du var der også etter at Fredrik ble skrevet ut fra Nyfødt intensiv og fikk komme hjem. Vi fikk aldri beskjed om: Beklager, men nå er ikke Fredrik pasient på nyfødt intensiv lenger, så nå avslutter jeg.
Det sies at i jobbsammenheng, er ingen uerstattelig. Det er så inderlig feil. Du er helt uerstattelig. Det kommer ingen ny Ann-Mari og tar over stafettpinnen. Det vil ikke være et kontor, fylt av takknemlighet (så bilde av Fredrik på veggen din), varme og tårer. Det går ikke. Dessverre. Jeg mener sterkt at helsevesenet hadde trengt flere Ann-Mari.
Det er vemodig å rart å sitte her nå. Tenke tilbake. Den 04.09, var det 22 år siden Fredrik og du kom inn i livet til Geir og meg. Den 04.12 er det 15 år siden vi reiste til Kina og Fredrik ble storebror.
Mye har skjedd på disse årene. Fredrik har det bra og Ingrid har det bra. Vi har det bra. Jeg kan takke deg for at jeg har det bra. Takk for at du alltid tok deg tid, og at du fortsatt tar deg tid.
Jeg ønsker deg så inderlig en fin pensjonstilværelse. Men, kjenner jeg deg rett, kommer du ikke til å sitte stille. Du kommer til å snakke på vegne av de som ikke makter, som ikke har overskudd, men som sårt trenger en stemme.
En varm klem fra Fredrik, Ingrid, Geir, mormor og Carina. Vi setter uendelig pris på deg!
Vernepleier Ann-Mari Haug om å få et «annerledes» barn
Vernepleier Ann-Mari Haug deler av sin lange erfaring og omfattende kunnskap – og vi får høre hennes tips og råd til foreldre som får et såkalt «annerledes» barn.
Vi trenger deg som medlem!
Er du ikke medlem? Vårt unike kunnskapsfelleskap trenger din støtte. Sammen gjør vi samfunnet sterkere, klokere og mer fargerikt. Vår stemme høres bedre med deg med på laget, så bli medlem i dag og støtt felleskapet.