Se muligheter, ikke begrensninger!
Vi kommer nesten hoppende ut fra senteret, der vi har vært på fosterdiagnostikk. 0,09 % sjanse for kromosomfeil…
Lite visste vi…
Svangerskapet var beinhardt psykisk. Jeg var livredd for at jeg skulle våkne opp på morningen, og hun ligge død i magen.
Lite visste vi enda.
Denne teksten er et blogginnlegg, og er ikke skrevet av Downs Syndrom Norge. Ønsker du å dele dine erfaringer? Da kan du sende det inn her.
Fødsel
Så kommer dagen hvor jeg blir satt i gang… Fødselen ble litt komplisert, så jeg ble lagt i narkose med hastekeisersnitt.
Jeg våkner opp , og samboer kommer ned med lille skatten.
Jeg fikk se henne, hjertet mitt bare knuste i fillebiter. Jeg så det med én gang… Det her hadde vi jo sjekket!
Da jeg ble alene igjen, raste hele verden min. Jeg ville bare dø… Jeg orket ikke mer motgang. Dette ville jeg ikke klare. Nå er livet mitt ødelagt…
Helt til en stemme i hodet sa: Nå er du urimelig,- du tenker jo bare på dine egne behov. Barnet ditt kan få det fint hu. Nå er du veldig egoistisk!
Jeg vet ikke hvem som kom ned, men høres ut som min bestemor🤪
Etterhvert roer jeg meg…. Men jeg får ikke mammafølelse det første døgnet.
Litt ute av meg selv opplevelse. Samboer var også fortvilt og lei seg. I en tlf. med en god kompis,- fortalte han at de mistenkte Downs syndrom. Da sa kompisen: Hva så? Det ble vendepunktet hans.
Tiden etter fødsel
Dag 2, da slo den bryteren seg av.
Det var jo prinsessa vår! DA kom forelskelsen.
Neste døgnet tok vi nesten tiden på hverandre, hvor lenge vi hadde henne hos oss.
Dag 3 kom hjertelegen inn. Mali var alvorlig hjertesyk… Den frykten i svangerskapet, tror jeg var en mamma-følelse. Da raste verden igjen, og Downs syndrom, var helt glemt…
Dager, uker, mnd, år- har dreid seg om sykdom , hjertesvikt og hjerteoperasjoner.
Vi var i perioder, mer pleiere, og fysioterapeuter enn foreldre .
Alt dette er vanskelig å forstå at man har stått i, nå som hun er «hjertefrisk».
Hvordan klarte vi det?
Dagen i dag, er en tilnærmet normal hverdag. Vi har våre utfordringer, men vi prøver å løse dem på best mulig måte. Dette er vårt liv, og vår normal. Det hender jeg møter mine egne fordommer i døra, som minner meg bare på et fint livsmotto: Se muligheter, ikke begrensninger!
Vi har ei livsnyter, nysgjerrig på alt hva livet har å tilby!
Hun gjør fordommer til skamme, og viser AT HUN KAN!
Hun er en veiviser til de som kommer etter. Og hun sprer glede.
Jeg tar meg selv i ha dårlig samvittighet for følelsene i starten, for hvordan kunne jeg. Hun er jo verdens aller fineste!
Vi kunne ikke vært stoltere, og ville aldri ha byttet – for alt i verden.
Til jenta mi
Du har gitt meg nye øyne
Til å se med
Du har gitt meg nye ører
Til å lytte med
Du har gitt meg et større hjerte
Til å føle all den kjærligheten.
Du har gitt meg nytt tankesett,
Til å forstå og empatisere
Du har gitt meg krefter
Til å stå i kamper
Du har gitt meg et helt nytt syn på livet, på mestring, på livsglede.
Du har gitt meg evnen til å glede meg over de små tingene her i livet.
– mamma –
Foto: Privat/Monica