Suksesshistorie fra distriktet
Denne teksten er et blogginnlegg, og er ikke skrevet av Downs Syndrom Norge.
Ønsker du å dele dine erfaringer? Da kan du sende det inn her.
Kan man få nok støtte i en liten kommune?
Suksesshistorie fra distriktet.
Vi bor i en fraflytningstruet liten kommune i Vestland – så ærlig må jeg nok være når jeg beskriver Bremanger kommune der vi bodde og fremdeles bor, da vi ble foreldre til en jente med Downs syndrom i 2017. I 2017 var Bremanger fremdeles på Robek-lista, så det var begrenset med ressurser i alle ledd.
Innlegg etter innlegg i ulike Facebook for Downs syndrom omhandlet: Hvor i Oslo er den beste logopeden? Dette fysioterapi-senteret anbefales virkelig! Burde vi velge nærskolen eller spesialskole? Noen som kan anbefale en barnehage i bydelen?
Det virket som en umulig oppgave for oss å gi vår datter den oppbakking og støtte som hun trengte i oppveksten der vi bodde, men så feil kunne vi ta. Dette er en suksesshistorie fra oppvekst i distriktet.
Tidlig innsats og sømløse overganger
Nyheten om at det var født et barn med Downs syndrom i kommunen gikk som ild i tørt gress – sånn er det når naboen jobber som pedagogisk leder i barnehagen. Barnehageplassen var i boks etter én telefonsamtale.
Lederen i PPT var tilfeldigvis innom på helsestasjonen da vi var på vanlig småbarnskontroll, så da ble hun meldt til både PPT og Statped. Deretter startet vi foreldre og de barnehageansatte på kurs i Karlstadmodellen fire måneder før barnehagestart. Barnehagen har god erfaring med å bruke tid til tilvenning, så vi fikk komme på besøk flere ganger i ukene før start. Da hun startet akkurat 1 år gammel, var bursdagskrona klar og de andre ungene var begeistret over «babyen» som var begynt i barnehagen, for hun kunne verken sitte, krabbe eller gå.
I Bremanger kommune er alle barnehagene organisert under oppvekstsenter. For oss som bor i kommunesenteret, betyr det at det er samme ledelse fra ungen er småbarn til den går ut av 10. Klasse. Det er også samme ungene og foresatte man skal forholde seg til. Dette gjør at det er svært god informasjonsflyt, og det er gode systemer for overganger. Alle overganger fra småbarn til storbarn, og deretter over til skole, bruker de god tid på for alle barna. I tillegg er jo barnehagen og skolen i samme bygg, noe som gjør skolestart mindre skummel.
Alle kjenner alle. Det er små forhold, det er enkelt å informere og ikke minst å få kontakt med beslutningstaker.
Det virket helt umulig at Birgit skulle få det hun trengte av spesialister da hun ble født, men nå etter snart 8 år ser vi at distriktet er også et godt sted å bo for de som trenger noe ekstra.
Kort vei til beslutningstaker, god tid over år til å skape relasjoner både for Birgit og oss foreldre. Interesserte og engasjerte ansatte og positiv holdning til å skaffe tjenester vi ikke har i kommunen eksternt, har gjort at Birgit er en skoleglad andreklassing som liker seg godt på skolen og SFO, og hun er på god vei til å utvikle sitt potensiale.
Livet med downs kan også leves på små steder.
Skriv blogginnlegg du også!
På bloggen vår ønsker vi å høre dine erfaringer og historier. Bli med og la oss sammen skape et mangfoldig bloggsted.
Siste blogginnlegg
Inkludering krever mer enn gode intensjoner
Inkludering handler ikke bare om å være i samme rom som de andre barna. Det handler om å forstå, bli forstått og få delta. Det hjelper ikke at én person kan tegn-til-tale hvis resten ikke forstår henne.
Våre tanker om livet med Maja – da og nå
Vi kan fokusere på det hun ikke får til, men det som er mest tydelig for meg er at hun mestrer mye – og gjett om jeg er takknemlig for det.
Det er ikke Sanna som utfordrer oss, det er samfunnet
Det er ikke Sanna som utfordrer oss, det er samfunnet. Fordommene, uvitenheten, de ubevisste kommentarene. Hun fortjener de samme mulighetene som alle andre, og vi nekter å la samfunnet begrense henne.
Bidra med din kunnskap
Denne nettsiden er til for å dele kunnskap, erfaringer og innsikt, og vi trenger din hjelp for å gjøre den enda mer kunnskapsrik og verdifull.