Vi har lover og regler i Norge som skulle tilsi at mye skulle gå fint

Et hjertesukk.

Jeg har noen tanker når det gjelder inkludering i Norge. Det er så viktig at alle barn skal gå på «vanlige skoler». Det finnes nesten ikke spesialskoler lenger. Alle skal inkluderes i skolen. Men når de så blir voksne, da skal de ikke inkluderes lengre, nei da skal de jobbe på «egne arbeidsplasser / tilrettelagte bedrifter», da er plutselig inkludering ikke så viktig lengre. I andre land, for eksempel Australia, får de det til. Der jobber personer med Down syndrom i «vanlige bedrifter» hvor de har tilrettelegging på arbeidsplassen. Der blir de ikke «stuet vekk»,der jobber de blandt alle andre. Skulle ønske vi kunne lærer litt av andre land!

En annen ting jeg synes er trist er at i inkluderingens navn så skal de fleste gå på vanlige skoler, men disse har verken ressurser eller kompetanse til å klare å gi likeverdig opplæring. Personer med språkutfordringer får verken logoped (mangel i store deler av landet) eller opplæring på tegn til tale. Selv om de har rettighetene så hjelper det så lite når kommunene ikke har kompetansen som trengs. Vi har lover og regler i Norge som skulle tilsi at mye kunne gått fint. Opplæringsloven sier en har rett på likeverdig opplæring/ tilpasset undervisning etc. Vi har lover for likestilling. Vi skal følge menneskerettighetene som sier at alle skal få mulighet til å si sin mening, men hvordan skal en klare det uten et språk? Hvordan skal en kunne delta i undervisningen på lik linje med de andre når ingen kan ditt språk (ref. tegn til tale kompetanse). Det som også gjør meg opprørt er at dersom foresatte mener at barnet ikke får oppfulgt sine rettigheter, går klagen til slutt til Statsforvalter. Om de finner noe som ikke stemmer sendes vedtaket i retur til Kommunen med beskjed om å se på saken på nytt. Ettersom Kommunene har stor selvbestemmelsesrett kan ikke/vil ikke Statsforvalter gripe inn overfor Kommunene. Ergo har en i realiteten ingen som ivaretar barna når loven blir brutt. Det går som regel år og det skal være graverende om noe blir gjort til slutt. Da har barna mistet mye barndom.

De fleste med barn med Downs syndrom forteller om kampen mot systemet. Jeg vil påstå at systemet er meg og deg. Du som kanskje sitter på et kontor å behandler søknader om spesialpedagogiske timer, logoped, støttekontakt, avlaster, BPA. Du som er lærer som ikke sier noe om at timene med spes.ped nok en gang har falt ut grunnet sykdom. Du som ikke tør å si ifra at du ikke klarer å tilrettelegge godt nok i frykt for at de vil tro du ikke klarer jobben din. Du sier heller til deg selv at du gjør så godt du kan, og ingen kan vel kreve noe mer. Men ved at en ikke sier ifra da støtter en opp under et system som ikke fungerer. Lærere må være lojale overfor sin arbeidsgiver, men må de det? Bør ikke lojaliteten ligge hos barna? Jeg vil påstå at alt for mange av oss tåler for mye urett. Om bare alle hadde hørt på disse vise ord: «Du må ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv». Om flere hadde hørt og virkelig hørt disse ordene, hadde enn kanskje ikke måttet ta så mange kamper «mot systemet». Og kanskje ville barn med Downs syndrom eller andre utfordringer hatt mulighet til reell inkludering!