Relasjonell forståelse av funksjonshemming – hva innebærer det?

Hva innebærer egentlig en relasjonell forståelse av funksjonshemming? Denne teksten er hentet fra rettighetsutvalgets utredning «På lik linje» fra 2016 hvor relasjonell forståelse av funksjonshemming blir forklart.

Innledning

Utvalget tar utgangspunkt i en relasjonell forståelse av funksjonshemming i sine vurderinger og forslag. Funksjonshemming forstås som resultatet av et misforhold mellom enkeltmenneskers forutsetninger og samfunnets innretning. Graden av funksjonshemming kan reduseres ved å tilrettelegge samfunnet og bygge ned funksjonshemmende barrierer gjennom universell utforming, eller ved å støtte og bygge opp individets forutsetninger gjennom individuell tilrettelegging og individuelle hjelpemidler, der universell utforming alene ikke er tilstrekkelig.

Samfunnsskapte barrierer handler om mer enn fysisk utforming og tilgjengelighet. Også juridiske og organisatoriske forhold, holdninger, kultur, kommunikasjonsformer, sosiale forhold eller annet kan representere barrierer mot samfunnsdeltakelse for personer med en funksjonsnedsettelse.

Definisjonen av funksjonshemming har vært omdiskutert og har variert over tid. Dette har sammenheng med at forståelsen av funksjonshemming har stor betydning for valg av politiske strategier. Den relasjonelle forståelsen av funksjonshemming er lagt til grunn for norsk politikk for personer med nedsatt funksjonsevne siden 1980-tallet.5 Forståelsen ble grundig omtalt i NOU 2001: 22Fra bruker til borger, og lå til grunn for regjeringens forslag i St.meld. nr. 40 (2002–2003) Nedbygging av funksjonshemmende barrierer.

Utvalgets gjennomgang av situasjonen for personer med utviklingshemming viser at den relasjonelle forståelsen av funksjonshemming ikke fullt ut er implementert i politikk og praksis for personer med utviklingshemming.

Begrepsskille mellom nedsatt funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse og funksjonshemming

Ettersom funksjonshemming ikke brukes til å beskrive sykdom, skader eller lyter ved individet, er det behov for andre begreper som kan betegne dette. I norsk språk og politikk er det innført et begrepsskille mellom nedsatt funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse, og funksjonshemming. Skillet tilsvarer i hovedsak de engelske begrepene «impairment» og «disability» som blant annet er reflektert i FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD), der det står følgende i artikkel 1:

Persons with disabilities include those who have long-term physical, mental, intellectual or sensory impairments which in interaction with various barriers may hinder their full and effective participation in society on an equal basis with others. 

Med nedsatt funksjonsevne eller funksjonsnedsettelse menes tap av eller skade på en kroppsdel eller en av kroppens funksjoner. Dette kan for eksempel dreie seg om nedsatt bevegelses,- syns- eller hørselsfunksjon, kognitiv eller intellektuell funksjonsnedsettelse, eller andre funksjonsnedsettelser. Det er ingen selvfølge at personer med en funksjonsnedsettelse blir funksjonshemmet. En funksjonsnedsettelse behøver heller ikke resultere i begrensninger i samfunnsmessig deltakelse.

Utviklingen av en relasjonell forståelse av funksjonshemming

Tradisjonelt har funksjonshemming blitt ansett som en iboende egenskap ved individet. Manglende evne til å mestre eller fungere i en gitt situasjon har blitt forklart ved å peke på egenskaper ved personen. Et eksempel på dette er at bevegelseshemning blir angitt som grunnen til at en person ikke kan benytte seg av tjenester i et bygg med trapper. Dette blir også omtalt som en medisinsk forståelse av funksjonshemming, der funksjonshemming anses som en direkte konsekvens av sykdom, skade eller lyte.

Denne forståelsen av funksjonshemming er fundert i synet på funksjons- eller utviklingshemming som et patologisk avvik ved individet. Individet har defekter og mangler som må identifiseres, diagnostiseres og korrigeres. Denne individualistiske tilnærmingen har vært gjenstand for kritikk de siste 30–40 årene. Det er hevdet at en slik tilnærming er utilstrekkelig fordi den neglisjerer systemiske, strukturelle og sosiale strukturer som påvirker individets fungering. Det tas ikke tilstrekkelig hensyn til samfunnet og miljøet som omgir personen.

Som en reaksjon på den medisinske forståelsen av funksjonshemming ble det i Storbritannia utviklet en ny teoretisk forståelse av funksjonshemming, kalt den sosiale modellen. Den sosiale modellen legger til grunn at funksjonshemming er skapt av samfunnsmessige barrierer, ikke individuelle egenskaper. Grensene mellom avvik og normalitet er knyttet til kulturelt skapte standarder. Funksjonshemming har ingenting med den individuelle skaden eller funksjonsnedsettelsen å gjøre, men er et uttrykk for den systematiske diskrimineringen som personer med funksjonsnedsettelser har blitt og blir utsatt for. Som en følge av dette må problemer relatert til funksjonshemming løses ved at samfunnet tilpasses individet, og ikke omvendt.

Denne modellen har blitt utsatt for mye kritikk. Noen vil hevde at de ikke kjenner seg igjen i det skarpe skillet mellom det kroppslige og det sosiale, og mener funksjonsnedsettelsen utgjør en viktig faktor i deres praktiske og sosiale liv. Kroppen er en forutsetning for å være i verden og for vår deltakelse i sosiale praksiser.

Den relasjonelle måten å betrakte funksjonshemming på, som utvalget legger til grunn, er også blitt kalt den nordiske modellen. Forståelsen har røtter tilbake til en tidlig radikalisering blant funksjonshemmede på 1960-tallet, både i Skandinavia og andre deler av den vestlige verden. I den relasjonelle modellen blir det ikke gjort et like skarpt skille mellom det individuelle (kroppslige) og samfunnets innretning. Tvert imot er det nettopp samspillet mellom individets forutsetninger og det eksterne miljøet som er i fokus. Det er gjennom dette samspillet at funksjonshemmingen oppstår. En person i rullestol er ikke lenger funksjonshemmet i situasjonen dersom trapper erstattes med heis. Poenget er at funksjonshemming både er knyttet til egenskaper ved personen og til omgivelsene og situasjonen.

Den relasjonelle forståelsen av funksjonshemming ligger til grunn for både diskriminerings- og tilgjengelighetsloven og FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD). Den relasjonelle forståelsen av funksjonshemming er illustrert i figur 4.1. Figuren viser misforholdet mellom menneskers individuelle forutsetninger på den ene siden og omgivelsenes innretning og krav på den andre siden.

Relevansen for personer med utviklingshemming

I norsk kontekst har den relasjonelle forståelsen først og fremst blitt bearbeidet og anvendt når det gjelder funksjonshemming som oppstår i møtet mellom sensoriske eller fysiske funksjonsnedsettelser og fysiske barrierer. For eksempel i møtet mellom en person som er bevegelseshemmet og en trapp, eller i møtet mellom en blind og skriftlig informasjon. En relasjonell tilnærming ligger til grunn for plikten til universell utforming av fysiske forhold i diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

Utvalget mener at den relasjonelle forståelsen er like relevant for å forstå hvordan en funksjonshemming oppstår som følge av en utviklingshemming / intellektuell funksjonsnedsettelse. Utvalget vil understreke at den ideologiske tilnærmingen og generelle politikken for mennesker med nedsatt funksjonsevne også må legges til grunn i politikken for mennesker med utviklingshemming. Det er særlig viktig å innarbeide den relasjonelle forståelsen av funksjonshemming ettersom dette legger sterke føringer på hvilke løsninger som velges og hvilke tiltak som iverksettes.

Personer med utviklingshemming er som regel ikke funksjonshemmet som følge av fysiske forhold eller barrierer. Mange personer med utviklingshemming mestrer enklere gjøremål i dagliglivet. Utviklingshemmede kan imidlertid være funksjonshemmet i møtet med mer kompliserte hverdagsgjøremål, på skolen og i arbeidslivet. Utviklingshemmede kan eksempelvis ha problemer med å håndtere bank- og forsikringsforhold, kjøpe og selge bolig, delta i og ha nytte av ordinær opplæring i skolen, eller finne og inneha en jobb.

Utvalgets gjennomgang viser at utviklingshemmedes manglende mestring (funksjonshemming) ofte møtes med tiltak som har som hensikt å behandle eller erstatte den utviklingshemmedes manglende evner og kompetanse. Det etableres løsninger som er «skreddersydd» med tanke på å avhjelpe utviklingshemmedes medfødte mangler. For eksempler blir ofte utviklingshemmedes håndtering av bank- og forsikringsforhold overtatt av verge. Mange skoler etablerer særlige, segregerte opplæringstilbud for elever med utviklingshemming.

Ovennevnte løsninger er i tråd med en medisinsk forståelse av funksjonshemming, men svarer i liten grad til en relasjonell forståelse av funksjonshemming. Dersom en relasjonell forståelse legges til grunn må løsningene på en funksjonshemming søkes ved å, så langt som mulig, tilrettelegge samfunnet og nedbygge barrierer, og gi støtte og hjelp til individet. Dette kan for eksempel innebære en plikt til å tilrettelegge bank- og forsikringstjenester eller tilrettelegge ulike deler av det ordinære opplæringstilbudet som klassestørrelse, læremidler eller undervisningsform. Samtidig må individene gis hjelp og støtte gjennom tilpasset informasjon, veiledning, og praktisk assistanse slik at de kan anvende det ordinære tilbudet.

For en del mennesker med utviklingshemming vil det, til tross for tilrettelegging av ordinære tilbud og individuell støtte, være enkelte situasjoner der det ikke er mulig å tette gapet mellom individuelle forutsetninger og samfunnets innretning og krav. Personen vil uansett være funksjonshemmet i situasjonen. Det kan også tenkes at staten ikke disponerer nødvendige virkemidler for fullt ut å bygge ned samfunnsskapte barrierer, eller at dette kommer i konflikt med andre vektige hensyn. I slike tilfeller må det etableres særløsninger for personer med utviklingshemming som sikrer en likeverdig samfunnsdeltakelse og et likeverdig liv. Slike særløsninger finner vi blant annet på fritidsområdet.

Det moderne samfunnet kan innebære økte barrierer for personer med utviklingshemming. I boken Utviklingshemmet av hvem? pekes det blant annet på to forhold i dagens samfunn som kan virke funksjonshemmende for personer med utviklingshemming: kunnskapssamfunnet og informasjonssamfunnet. Kunnskapssamfunnet kan representere nye barrierer for utviklingshemmede på flere måter. Det å ha høy utdanning er både viktigere og vanligere enn tidligere, og er ofte en forutsetning for å få arbeid.6 Utviklingshemmede har vansker med å delta i høyere utdanning, og kan følgelig ha vansker med å få jobb i et marked som etterspør høyt kvalifisert arbeidskraft.

Informasjonssamfunnet handler om den økte tilgangen til, og betydningen av informasjon og informasjonsteknologi. Informasjonsteknologien er lite tilgjengelig for mange utviklingshemmede fordi utviklingshemmingen kan gjøre det vanskelig å tolke og sortere den informasjonen som er tilgjengelig. Samtidig kan teknologien brukes til å støtte og bistå personer med utviklingshemming, og dermed redusere eller fjerne funksjonshemming på andre samfunnsområder. Forskning viser at bruk av IKT kan bidra til økt deltakelse for utviklingshemmede.

Relaterte saker

Relaterte temaer