Anbefalinger og beste praksis for opplæring på ulike alderstrinn

Barn med Downs syndrom har nytte av tidlig innsats og tilrettelagt undervisning i alle faser av opplæring og undervisning. I dette kapittelet gjentar vi en del av kunnskapen som er formidlet i kapittel 5, men har systematisert det etter de ulike fasene i opplæringen. Vi anbefaler at man leser kapittel 5 og 6 i sammenheng.

6.1 Beste praksis før skolestart

6.1.1 Tidlig innsats

Når det blir født et barn med Downs syndrom vet vi at samfunnet har fått et barn som vil ha godt av tidlig innsats, og at det ikke er nødvendig å vente og se før vi starter opp et samarbeid rundt barnet og setter i gang nødvendige tiltak. I stortingsmeldingen Tett på – tidlig innsats og inkluderende fellesskap i barnehage, skole og SFO (Meld. St. 6 (2019–2020)) slår regjeringen fast at “[tidlig innsats og inkluderende fellesskap er avgjørende for å sikre at alle barn og unge kan nå sine drømmer og ambisjoner.” Og videre at “barnehagen og skolen skal tenne gnisten som trengs for at barn og unge skal utvikle seg og lære, få et godt liv og bli godt rustet til utdanning og jobb”.

Det er ingen tvil om at tidlig innsats gir et viktig grunnlag for barnets fremtidige utbytte av opplæring og undervisning.

Det er viktig allerede fra begynnelsen å samle laget rundt barnet: familie, PPT, logoped, spesialpedagog, habiliteringen, ansatte i barnehage og andre som ønsker å være viktige voksne rundt barnet. Barnet har rett til å bli hørt, og barnets beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger fra det offentlige når det gjelder barn.

Det finnes ulike tilnærminger, for eksempel Karlstadmodellen og Marte Meo, som på ulike måter styrker familiene og setter nettverket rundt barnet i stand til å finne løsninger og gjøre ting på måter som støtter barnet i utviklingen.

Hensikten med tidlig innsats er å fremme en best mulig utvikling gjennom hele barndommen i de viktigste utviklingsdimensjonene: fysisk (inkludert grovmotorikk og finmotorikk), kognitivt, språklig, sosialt og emosjonelt. Aktiviteter som lek, kommunikasjon, musikk, kunst og sport er kjent for å styrke utviklingen. En verdifull tilnærming til tidlig innsats er å støtte barn til å engasjere seg i typiske opplevelser som vi vet er bra for utviklingen.

I en gjennomgang av tidlig innsats er følgende praksisprinsipper vesentlige:

• Å sikre høy grad av koordinering og ansvarlighet. Det er nyttig å skrive referat etter møter, der det helt konkret kommer frem hvem som er ansvarlig for hva.
• Individuell innsats. Alle tiltak må tilpasses det enkelte barn.
• En familiesentrert tilnærming: Familien er barnets fortid, nåtid og fremtid, og er stabile holdepunkter gjennom hele livet.
• Bruke evidensbaserte strategier. Vi vet mye om hva som virker.
• Etablere kontinuerlig evaluering av tiltak og praksis.
• Sikre deltakelse i inkluderende omgivelser.
• Utvikle programmer og strategier der kulturelle forskjeller står sentralt.
• Sørge for kompetanseutvikling hos familie og ansatte.

6.1.2 Beste praksis i barnehagen

Støttebehov

Barnets foreldre og familie kan i samarbeid med kvalifiserte fagpersoner, og med innspill fra spesialister, utarbeide en ansvarsgruppe, individuell plan (IP) og individuell opplæringsplan (IOP). Barnekoordinator er en lovfestet rett fra august 2022.

Planen må iverksettes så tidlig som mulig, og må bli formelt evaluert og revidert hvert halvår eller oftere. Koordinator/barnekoordinator leder ansvarsgruppen og har ansvar for å koordinere tjenestene til barnet.

Det anbefales å etablere et nettverk rundt barnet med personer som ønsker å være viktige i barnets liv. Nettverket har familien i sentrum, og kan bestå av barnet, familien, spesialpedagog, logoped, ansatte i barnehagen, naboer, slekt og venner. Å jobbe i nettverk vil si at viktige personer rundt barnet møtes for å samarbeide om barnets beste. Alle medlemmene kan være ressurser for barnet på ulike måter, og sammen kan nettverket gi barnet og hverandre den støtten og energien som trengs.

1 Kommunikasjon er en prioritet

Barn med Downs syndrom har forsinkede muntlige språkferdigheter sammenlignet med jevnaldrende barn som følger typisk utvikling. Mange har også varierende hørselstap. På grunn av dette burde tale- og språkstimulering starte ved spedbarnsalderen og fortsette gjennom hele utdanningsløpet.

Omgivelsene må derfor bruke visuelle kommunikasjonsstrategier og gjøre tilpasninger til språk og rutiner for å møte barnets behov for å støtte det i kommunikasjonen.

Tegn til tale, eller norsk med tegnstøtte, hjelper små barn med Downs syndrom til å forstå språk, til å uttrykke seg og til å delta i aktiviteter. Alle barn og voksne rundt barnet trenger opplæring i tegn til tale. Det er aldri for tidlig å begynne med tegn – tegn til tale styrker utviklingen av talespråket og språkutviklingen som helhet. Når barnet er helt nyfødt og mamma og pappa gjør tegn, vil barnet erfare at det skjer noe som har mening, og rette oppmerksomheten sin mot bevegelsen. De første tegnene vil være de samme som i talespråket for andre babyer. For eksempel Mamma og Pappa, lille venn eller andre kjælenavn, osv.

Opplæringen i tegn til tale må gis regelmessig og strukturert for hele nettverket rundt barnet. Det er nyttig å snakke om hvilke tegn en bruker, og hvordan barnet bruker dem. Tegn kan også utveksles på video mellom barnehage og hjemmet eller på grupper på sosiale medier.

Barns språktilegnelse foregår på best mulig måte når omgivelsene har strukturerte sosiale aktiviteter og formater som barna forstår. De voksne rundt barnet er hele tiden et skritt foran barnet og tilpasser språket sitt til barnets nivå. De må vite hva barnet kan i dag, og hva som er neste steg i språkutviklingen. Rolig tempo, ordforråd som gir mening i situasjonen, og korte setninger er viktig. Alle rundt barnet kan sammen øve på å kommunisere konkret og forståelig.

Hjelp med å utvikle ferdigheter innen tegn til tale i omgivelsene kan inkludere timer med en tegnspråklærer. Tegn blir alltid brukt sammen med det talte ordet, og ansatte må være oppmerksomme på at tegn til tale for de fleste er et hjelpemiddel på veien til å snakke.

Tegn til tale brukes hele dagen i alle aktiviteter. Alle ting benevnes med tegn og tale: Alle følelser, all lek, alle personer har både tegn og tale. Figurer i eventyr, fra barne-TV; alt og alle tegnsettes. Barn lærer ord og tegn for ting og hendelser som opptar dem. Det er en stor og spennende oppgave å lære tegn, og leder og koordinator må se til at det er tid og ressurser nok til dette arbeidet.

Aktiviteter og trening for å hjelpe med taleproduksjon, utviklet og veiledet av en logoped, må inkludere direkte arbeid med persepsjon, læring, diskriminering av lyder og verbal produksjon. Dette må skje fra det første leveåret for å gjøre det mulig for barn å gå fra tegn til muntlige ord så fort som mulig. Dette er også en prioritet fordi taleutviklingen påvirker vokabularet og utviklingen av korttidsminnet. Hjelp fra logopeden må inkludere opplæring av andre ansatte og samarbeid med foreldre/foresatte.

I den norske og den skandinaviske barnehagetradisjonen er autonomi og lek den viktigste arenaen for læring og utvikling. Lek gir glede og mening og er en viktig arena for å utvikle språk. Voksne hjemme og i barnehagen er viktige for å støtte barnet i å utvikle leken og å gi språklig støtte.

Små barn med Downs syndrom har utbytte av opplegg hvor man lærer å snakke gjennom å lære å lese: en helordstilnærming med ordmatching, valg og navngiving. Det er viktig at dette øves på daglig med personell som har fått opplæring i det og er trygge i oppgaven, og at dette gjennomføres sammen med annen praksis i miljøet for å fremme lesing og tidlige lydferdigheter. Barnehager i Norge gjør mye godt arbeid for å støtte barns språkutvikling som også er bra for barn med Downs syndrom. Mange barnehager er opptatt av å støtte barnets utvikling av tidlig literasitet.

Det er fint å lese høyt for barnet, med tegn. Høytlesning bidrar både til språkutvikling og til å bygge en god og positiv relasjon mellom voksne og barn. Man kan lage enkle bøker om livet rundt barnet, med barnet som hovedperson. Dette gir mulighet for å repetere ord, tegn og strukturer om de nære ting, samtidig som det engasjerer barnet. Bøkene blir fine minnebøker å ha for barnet senere i livet og kan leses igjen og igjen. Bøkene kan lages ved hjelp av PC med word og lamineringsmaskin eller i apper som Book Creator eller Spesielle ord, Spesielle historier.

Språk læres best i gode relasjoner mellom barn og voksne der det finner sted mange samtaler om temaer som engasjerer barnet, og når barnet møter voksne som bruker et rikt og variert ordforråd og ulike samtalesjangre.

2 Atferd og sosial utvikling

Det å hjelpe barn med Downs syndrom til å utvikle selvregulering og samarbeid med andre er avgjørende fra det første leveåret. Det starter med å etablere rutiner knyttet til søvn og mat, med å lære å vente og å bytte på tur.

Det er viktig å ta barnet på alvor fra første stund. Sammen kan nettverket bli kjent med dette nye, lille mennesket. Hvem er du? Hva liker du? Hvordan sier du fra? Her kan små filmsnutter av barnet i samspill med andre være viktige for å legge merke til barnets signaler. Signalene kan være små og kan komme senere enn forventet. På film kan barnets kommunikasjon være lettere å få øye på.

Omgivelsene er gode rollemodeller og kan snakke sammen om hvordan grensene kan trekkes, hva som kan ignoreres, og hvordan barnet kan støttes i sosiale sammenhenger.

Sosial atferd er noe man lærer i sosiale settinger. De fleste barn med Downs syndrom er interessert i andre og har gode imitasjonsferdigheter, noe som betyr at de kan lære sosial atferd fra jevnaldrende som følger typisk utvikling. Imidlertid kan også disse styrkene bli brukt uhensiktsmessig for å få reaksjoner fra andre. “Søt” sosial atferd kan bli brukt som en avledning for å unngå oppgaver, og blir belønnet av de voksne og andre barn. Atferd som virker “søt” for småbarn, kan utvikle seg til en problematisk oppførsel. Dette bør man ha i bakhodet når man jobber mot en alderstilpasset væremåte.

På grunn av språkforsinkelser har småbarn med Downs syndrom en større risiko for å bruke atferd som en måte å kommunisere på. Vurder alltid mulige årsaker til atferden, som blant annet helseproblemer, smerter, trøtthet, stress hjemme eller endringer i rutiner.

Kommunikasjon mellom hjemmet og barnehagen/skolen er avgjørende. Pass på at barnet er forberedt på overganger og endringer gjennom å forklare, bruke konkreter og å øve på forhånd. Bildebøker med personlige bilder er også effektive.

Barn med Downs syndrom kan være sensitive for negative emosjonelle signaler, og kan muligens vise ufordelaktige handlinger på grunn av frykt eller angst for å mislykkes eller å ikke få aksept fra de voksne.

3 Motorisk utvikling

Noen barn er forsinket i utviklingen av grovmotorikk, og trenger derfor hjelp med å endre stilling fra å sitte til å stå eller gå. Andre barn kan gå og løpe rundt, men har vansker med å hoppe og sprette, osv. Det tar tid å utvikle disse ferdighetene og det tar tid å utvikle finmotorikk. Samarbeid med fysioterapeut og/eller ergoterapeut er nyttig for barnet.

For denne aldersgruppen er det viktig å tenke på måter å kompensere for fin- og grovmotoriske forsinkelser på, fordi slike forsinkelser kan forårsake forsinkelser i språk, kognitive ferdigheter og sosiale ferdigheter. Tidlig læring handler om å håndtere og utforske objekter, og å lære om egenskapene til objektene. Barn kan få hjelp med å holde, kjenne på og utforske objekter som de ikke enda kan utforske på egen hånd. Det å kunne bevege seg gjør det mulig for barn å hente en leke eller å gi den til noen som vil snakke om den. Det å kunne stå eller gå gjør barnet mer selvstendig, og gjør det enklere å ha samtaler med andre. Det er viktig å tenke på hva barnet kan gå glipp av sammenlignet med andre jevnaldrende, og gi dem støtte til å oppleve de samme tingene.

4 Å lære å lære

Barn med Downs syndrom trenger hjelp med å forbedre ferdigheter innen lytting og å rette oppmerksomheten, dele leker, bytte på tur, bli med i gruppelek og å lære reglene som gjelder der barnet er, sammen med jevnaldrende som følger typisk utvikling. Det å lære å sitte og følge med kan oppmuntres til i læringsaktiviteter en-til-en (“vis meg”, “gi meg”, “det er din tur”, “det er min tur”) og gjennom å lese bok sammen.

Råd og veiledning fra profesjonelle med kompetanse innenfor sensoriske prosesseringsvansker (som for eksempel Statped), kan være nyttig for å håndtere sensorisk motivert atferd, og å styrke utvikling av ferdigheter.

Det kan være nødvendig å tilpasse stoler og annet utstyr for å tilrettelegge for elevens fysiske eller sensoriske behov. Lydutjevningsanlegg kan vurderes, eller tiltak for å dempe støynivået i et rom.

5 Hjelp til toalett-trening og selvhjelpsferdigheter

Det er et stort og viktig steg når barnet slutter med bleier, og det er stor variasjon i når dette skjer. De ansatte trenger derfor å være kjent med programmer for hvordan hjelpe med toalett-trening når det gjelder barn med lærings – og kommunikasjonsforsinkelser. Habiliteringene kan også hjelpe til med dette.

Omgivelsene må identifisere, og ha tilgjengelig, utstyr for toalettbesøk. Det er viktig at verdigheten til barnet blir godt ivaretatt, og at utstyret er tilpasset selvstendighetsnivået. I tillegg til sete til toalettet, kan det være at barnet trenger utstyr som krakk og noe å holde i (håndtak eller lignende). Det er viktig å påpeke at selv om barnet trenger hjelp til toalettbesøk, er det ingen grunn til å holde barnet tilbake fra det ordinære læringsmiljøet.

Barn vil trenge hjelp med å kle av og på seg, for eksempel ta av og på jakker, og å bytte fra innesko til utesko.

Ferdigheter knyttet til det å spise og drikke er noe som for mange barn med Downs syndrom er forsinket. Dette har med forskjeller i anatomi og fysiologi å gjøre. I denne aldersgruppen kan det være vanlig med følsomhet for konsistenser, intoleranse for visse temperaturer, umodne tyggemønstre og lite villighet til å prøve ny mat og ulike bestikk. Råd fra logoped, ergoterapeut og andre som spesialiserer seg på vansker rundt det å spise, kan være nødvendig. Disse spesialistene kan gi råd om hvordan håndtere vansker med å spise og drikke, hjelpe med å utvikle et tverrfaglig spiseteam, og å gi opplæring til de ansatte om hvorfor det kan oppstå vansker, og hvordan disse best kan løses.

6 Hjelp til lek

Barn med Downs syndrom kan ha vansker med å ta initiativ til, eller lære fra, frilek i omgivelsene. Støtte og hjelp fra voksne og planlagte aktiviteter kan bidra med å etablere positivt engasjement rundt frilek, og å legge til rette for fremgang fra parallell-lek (det at barn leker ved siden av hverandre) til å ta initiativ til og å leke med andre barn. Tydelige rutiner, med modellering, ros og strukturert lek i lekegrupper er effektive måter å støtte utvikling av lek på. Man må hele tiden vurdere hvordan flere barn kan delta i leken og øvelsene.

Barn må bli oppmuntret til å leke så selvstendig som mulig, med passende aktiviteter. Det kan oppstå et behov for å planlegge dette i tillegg til det som er planlagt for resten av gruppen.

7 Bruk av teknologi

De fleste førskoleelever kan bruke nettbrett og lærer fra ulike apper. Apper presenterer informasjon på en visuell måte, og responderer raskt når barnet trykker på skjermen. Dette spiller på styrkene til mange barn med Downs syndrom, fordi de ikke trenger å snakke for å vise at de forstår og kan ta valg. En app kan også hjelpe med behovet for repetisjon, og legge til rette for gøy læring. Det er viktig at man er oppmerksom på hvilke apper man velger, og at disse appene passer til barn som lærer i ulikt tempo. Mange apper er designet for typiske førskoleelever, og kan kanskje ikke lære bort i små nok steg. En del apper har også tegneseriefigurer som illustrasjoner fremfor bilder fra den virkelige verden, samt for mye musikk, osv. Å lære seg selv fra apper er ikke alltid så verdifullt. Derfor burde barna få støtte av en voksen, og appene burde bli brukt som et hjelpemiddel til læring. Noen elever vil også bruke, og få mer utbytte av, ASK (alternativ og supplerende kommunikasjon), talegenererende enheter eller kommunikasjonsapper. Statped har en del informasjon om pedagogisk bruk av apper.

6.2 Beste praksis i barne- og ungdomsskole

De generelle prinsippene som er skissert i forrige avsnitt for barn i barnehage og yngre, kan også være aktuelle og bør vurderes løpende for elever på grunnskole- og ungdomsskolenivå. For barn med Downs syndrom kan for eksempel toalett-trening, påkledning, spising og drikking kreve støtte også i skolealder. Dette må ikke ha betydning for forventninger til andre ferdigheter man krever av skolebarn. For eksempel må ikke det at man bruker bleie, bety at man ikke er skolemoden nok til å lære å lese.

Ved siden av familien er skolen en viktig arena for sosialisering og læring for alle barn. Barn med Downs syndrom trenger god tid og tålmodighet fra andre for å føle seg trygge i skolerelaterte situasjoner. Tilrettelegging med utgangspunkt i sosiale evner kan være viktig i en inkluderende skolehverdag. Eksempel: For å støtte barnet i overgangen mellom friminutt og time kan man gi barnet praktiske oppgaver ved avslutting av friminuttet som å være med å rydde opp leker eller lignende. En plan over skoledagen er nødvendig og til god hjelp, med oversikt over hva som skal skje etter friminuttet. Og samtidig må den voksne prøve å finne ut hvorfor overgangen eventuelt er vanskelig.

Overgangen fra fri lek i barnehagen til å sitte på stol i klasserommet krever tilvenning og god oversikt over hva som forventes, og hjelp til å mestre det som forventes. For noen barn går dette veldig greit, mens andre trenger flere uker med tett oppfølgning av en kompetent voksen for å lære dette. Kreative lærere som tilpasser omgivelsenes krav til barnets forutsetninger, lykkes oftere i overgangen enn dem som forventer at barnet må tilpasse seg strukturer og rutiner som er for krevende.

Vennskap er en viktig del av grunnskolen (som i enhver annen læringssammenheng). Å gi muligheter for barn til å bli kjent med andre er viktig. Tett tilsyn av voksne i friminutt kan virke negativt og oppfølgingen må tilpasses det enkelte barnet. Aktiviteter utenfor skolen og i skolerelaterte aktiviteter (som idrett, speidergrupper og dramagrupper) kan støtte utviklingen av vennskap.

Tale, språk og kommunikasjon

Tale, språk og kommunikasjon må fortsette å være en prioritet for alle barn med Downs syndrom også i grunnskolen. I 5–6-årsalderen varierer den individuelle språk- og taleutviklingen mye. Noen barn har vokabular på 400 ord og snakker i korte setninger. Andre barn har 50–100 ord og kommuniserer med enkeltord. Ordforrådet setter tempoet for utvikling av setninger og grammatikk. Alle barn må kunne 50–100 forskjellige ord før de kan sette sammen to ord, og 250–300 ord før de kan utvikle grammatikk i setninger. Det å lære mange forskjellige ord og begreper for å utvikle vokabular er derfor et viktig mål gjennom disse skoleårene, samt å lære setninger og grammatikk. De fleste barn klarer ikke å produsere alle talelyder eller snakke klart ved skolestart. Det tar tid og øvelse for alle barn, og mer tid for barn med Downs syndrom som har forsinket taleutvikling. Derfor er taletrening også viktig i barneskolen.

Målene for språk- og taleutvikling må knyttes til lese- og skriveopplæring. De grunnleggende ferdighetene muntlige ferdigheter, skriving og lesing er viktig gjennom hele grunnskolen. De grunnleggende ferdighetene inngår i kompetansemålene i alle fag, men hver elev med Downs syndrom må ha konkrete og individuelle mål i tale- og språkutvikling og kommunikasjonsferdigheter gjennom hele grunnskolen. Individuell opplæringsplan må utvikles i samarbeid med logoped eller audiopedagog. Mange barn vil ha utbytte av og rett til å fortsette med tegnspråk/ tegn til tale og/eller bruke andre former for kommunikasjonsutstyr som alternativ og supplerende kommunikasjon.

Lesing

En viktig læringsaktivitet for barn med Downs syndrom de første årene i barneskolen er utviklingen av lese- og skriveferdigheter, spesielt å lære å lese. Lesing begynner ofte før skoleårene og fortsetter gjennom hele livet. For mange barn er lesing en relativ styrke og er en viktig ferdighet når læring for å lese erstattes med lesing for å lære.

Daglige økter med lesing er viktig gjennom hele grunnskolen. Elever med Downs syndrom kan ha forsinkede språkferdigheter sammenlignet med jevnaldrende som følger typisk utvikling. Forskning viser at barn med Downs syndrom bør begynne å lære å lese i en alder av 5–6 år, ved hjelp av en systematisk tilnærming som innebærer både å lære ordbilder og fonologisk lesing ved bruk av bøker og annet materiell som er tilpasset elevens nivå. Å lære å lese kan forbedre en elevs artikulasjonsferdigheter, og ord som først læres som tekst, blir deretter en del av elevens eget språk.

Mange elever kan allerede ha begynt å lære å lese i barnehagen fordi mange barnehager har språk (eller lesing) som satsingsområde. Det er viktig at støtten til å utvikle leseferdigheter fortsetter på barneskolen for å sikre videre progresjon. I utgangspunktet lærer elever kjente ord som de fort kan innarbeide i utvidede fraser og setninger i læringskonteksten på skolen.

Leseopplæringen bør begynne med helordslesing, og deretter gå videre til ordmatch-metoden (ordlotto, legge ordkort i setninger, osv.). Den fonologiske leseopplæringen må komme i tillegg til helordslesing og bør omfatte bruk av taktile og visuelle tilnærminger. Det er viktig å ikke kutte helordslesing når man begynner å trene fonologisk lesing.

Å lære bokstav–lyd-korrespondanser kan forbedre et barns diskriminering av lyder og taleproduksjon. Høyfrekvente ord (f.eks. en, er, hvem) som ikke kan knyttes til konkrete objekter, må bygges inn i setninger, ikke bare undervises isolert.

Aktiviteter knyttet til leseforståelse er avgjørende i alle stadier når barnet skal tilegne seg leseferdigheter. Innholdet i tekster må ta hensyn til barnets språkforståelse, ellers vil de ikke kunne forstå innholdet og aktiviteten vil ikke gi mening.

Bøker som presenterer informasjon som er kjent for eleven, bør lages (f.eks. kjente erfaringer hjemme, på skolen og i samfunnet) og bør bruke et enkelt, kjent språk. Det finnes en rekke apper som gjør det enkelt å ta bilder for så å lage temabøker som eleven kan bruke når de jobber med læreplanen i ulike fag (f.eks. Book Creator og Spesielle historier).

Når du vurderer en elevs forståelsesnivå, kan alternative responsmetoder demonstrere et mer nøyaktig bilde av elevens forståelse (bruk av tegn, peking, valg, tegning osv.). Språket i de individualiserte tekstene kan også forsterkes ved å demonstrere tegnet knyttet til ordet. Denne strategien kan forbedre ordgjenkjenningen.

For de fleste barn med Downs syndrom er ordlesing en styrke (jrf kap 3). Noen barn med Downs syndrom (10–19 %) kan lese ord ut fra forventet kronologisk alder/klassenivå. Lesing gjør språket visuelt og hjelper elever med Downs syndrom med å overvinne vanskene som de kan ha med å lære auditivt på grunn av dårlig verbal korttidshukommelse.

En elev med Downs syndrom må bli inkludert i leseferdighetstrening sammen med jevnaldrende som følger typisk utvikling. I tillegg må eleven ha individualisert lesetrening på 10–20 minutter der eleven leser bøker sammen med en lærerassistent eller spesialpedagog, og følger et program som er laget spesielt for seg. Det kan skje i klasserommet eller i en omgivelse som er stille og rolig – det kommer an på konsentrasjonen og motivasjonen til eleven. Barna må også bli involvert i mindre læringsgrupper hvor de kan være med andre jevnaldrende barn som følger typisk utvikling, og som har de samme leseferdighetene. Systematisk lesetrening kan kreve at vanskelighetsgraden i tekst og språk, samt lengden på teksten, tilpasses. Lesestrening må bruke en rekke tekster, inkludert de ovennevnte individualiserte tekstene som handler om kjente omstendigheter, steder og hendelser. De fleste forlag har mange lesebøker på ulike nivåer, og det er viktig at barnet får tilgang til dette.

Elevens leseforståelse er vanligvis litt forsinket sammenlignet med elevens ferdigheter i leseflyt og avkoding. Leseforståelsen må vurderes og utvikles sammen med ferdigheter i ordidentifikasjon. Valg av tekst må vurderes ut fra tre forskjellige aspekter: lesenivå, passende språk og passende tema. Spørsmål som vurderer forståelse, bør forsterkes gjennom visuell støtte (f.eks. ved at spørsmålene er skrevet ned, ved at barnet blir bedt om å referere til tekst eller illustrasjoner, og ved at barnet kan velge mellom flere svar). Systematisk arbeid med å utvikle ordforråd er avgjørende i leseutvikling for elever med Downs syndrom.

Både klassiske og populære samtidstekster har vist seg å være effektive i leseundervisningen for ungdomsskoleelever. Selv om grunnleggende leseferdigheter hos elever med Downs syndrom kan være på et annet nivå enn hos jevnaldrende, har disse ungdommene også rett til å engasjere seg og få undervisning i både klassisk og samtidig kulturell praksis. Tekstene til både Ibsen og Gabrielle er viktige. Mange tilpasninger er mulige, som å bruke lettlestversjoner, se filmatiseringer, lytte til lydbøker og delta i forestillinger. Dette er et eksempel på et generelt prinsipp: Hvis læringen er av verdi for elever i et generelt klasserom, med passende tilpasninger, må den være tilgjengelig for alle.

Det er ikke hensiktsmessig for elever med Downs syndrom å bli gruppert med elever fra et yngre klassetrinn med tanke på lese- eller regneopplæring.

Skriving

Skriveferdigheter – evnen til å kommunisere på papir eller data – kan være forsinket på grunn av fysiske krav til skriveoppgaver, motoriske utfordringer, håndform, språkvansker, synsproblemer, forsinket respons i notattaking og/eller kognitive utfordringer som elever med Downs syndrom kan ha.

Det å produsere noe skriftlig er en kompleks oppgave. Vansker med korttidshukommelse, tale og språk, finmotorikk og evnen til å organisere og fordele informasjon kan påvirke læring og utvikling negativt for de fleste barn med Downs syndrom. Skolene må vurdere teknologiske hjelpemidler som skriveprogrammer med talesyntese og ordforslag. Slike hjelpemidler kan gjøre at elever med Downs syndrom kan få en bedre tilgang til den generelle læreplanen og undervisningen.

Man må være oppmerksom på forskjellen mellom det å produsere tekst skriftlig som ledd i undervisning og trening på rettskriving. Det krever mye energi å stave frem ord etter ord i en oppgave der hensikten er å produsere tekst for å vise forståelse eller skape mening.

For elever med Downs syndrom kan det være nødvendig med alternative metoder for å registrere svar på oppgaver og innleveringer. Slike metoder kan være å:

• sette sammen bildelister
• bygge setninger og sammenhenger med ordkort
• la en annen person skrive for eleven
• bruke tavler, markører og foretrukne skriveverktøy
• klippe og lime, understreke og utheve i tekst
• introdusere Cloze-prosedyrer; bruke interaktiv teknologi (f.eks. Co:Writer og smarttavle)
• integrere forsterkende kommunikasjonsenheter, oppmuntre til å skrive på PC fremfor for hånd, osv.
• Ulike apper med talesyntese kan være til god hjelp.

Aktiviteter for å forbedre håndskrift må veiledes av en ergoterapeut. Begrenset håndskriftsevne må ikke hindre elevene i å registrere tanker eller arbeid på skolen. De fleste elever forbedrer håndskriften sin i løpet av barneskoleårene eller senere.

Matte

Matematikk er et område hvor mange elever med Downs syndrom strever. Forskning viser at mange blir uteksaminert fra videregående skole med minimal forståelse av tall og evne til å regne. Det kan skyldes at det ikke brukes nok tid på å sikre at barna lærer å forstå mengde, telling, kardinalitet og ekvivalens med tallene 1–10 før de går videre. Altfor ofte kan barn telle eller si frem tall fra en tallinje uten å forstå hvordan telleordene eller tallene representerer mengder.

Elevene har nytte av tallundervisningsopplegg som bruker visuelt materiale, men bare hvis de allerede har den grunnleggende forståelsen som er beskrevet ovenfor, og kan forstå hvordan materialene representerer mengder. Numicon er et materiell der visuelt materiale brukes for å øve på forståelse av mengder. Når det er forstått, kan man jobbe videre.

Elever med Downs syndrom bør inkluderes så mye som mulig i ordinær klasseromsundervisning og arbeid i små læringsgrupper med andre elever som har samme tallforståelse. Funksjonell matte bør undervises for å supplere, ikke erstatte, ordinære og grunnleggende kompetansemål. Funksjonell matte bør konsentrere seg om ferdigheter som brukes i vår tid (f.eks. å bruke kalkulator), med mindre annet er spesifisert i barnets IOP. Funksjonelle matematiske emner kan omfatte regning, tid, penger, tallferdigheter for å handle og lage mat, vekt og måling.

Pubertet og skole

Mange foreldre forteller om bekymringer knyttet til pubertet og seksuell utvikling. Jenter som er selvstendige på do, vil sannsynligvis klare sin menstruasjonshygiene selv. Men de klarer kanskje ikke å uttrykke at de opplever menstruasjonssmerter, eller forstå humørsvingninger. Smertestillende tabletter og gode samtaler med helsesykepleier kan hjelpe unge kvinner til å håndtere menstruasjonssyklusen og minimere forstyrrelser i skolegangen.

Når det gjelder seksuell utvikling opplever både menn og kvinner med Downs syndrom de samme seksuelle følelsene som andre i befolkningen generelt. Noen kan trenge veiledning for å lære å håndtere disse følelsene på kulturelt passende måter.

Bekymringer om upassende seksuell atferd kan noen ganger føre til anbefalinger om spesialskole, men det er ikke mer sannsynlig at ungdom lærer passende uttrykk for sin seksualitet i segregert skolegang enn i ordinære skoler. Personer med Downs syndrom har rett til å få tilpasset seksualundervisning, deriblant rådgivning om personlige forhold og sosiale regler for seksualitet, sex og seksualitet, prevensjonsråd og støttetjenester for seksuell helse på lik linje med andre. Denne opplæringen, som for alle andre emner, må undervises på en måte er mulig å forstå for eleven. Helsesykepleier og sexolog kan bistå.

Overgangsplanlegging for barneskoleeleven

Overgangsstøtte for å gå videre til ungdomsskolen må vurderes året før barnets siste år i barneskolen. De ansatte ved den nye skolen må involveres i IOP-planleggingen det siste året før overgangen. Dette må skje i høstsemesteret for å sikre at overgangsplanen kommer på plass i løpet av skoleåret.
Medvirkning og innspill fra eleven er viktig i arbeidet med å fastsette timeplan, valgfag og målsettinger. Overgangsstøtte må innebære at de ansatte på den nye skolen kommer på besøk, og at eleven får besøke sin nye skole for å få omvisning og orientering om første skoledag. Prinsippene for opplæring og ledelse som er skissert i kapittel 4, bør brukes aktivt for alle overganger, også dersom lærere og fagarbeidere byttes ut mellom klassetrinn på barne- eller ungdomsskolen.

6.3 Beste praksis i videregående skole

Denne delen gir anbefalinger som er spesifikke for videregående skole. De generelle prinsippene som er skissert i kapittel 5, gjelder også for videregående skoler, i likhet med noen av anbefalingene i forrige avsnitt.

Videregående skoler bør, i likhet med grunnskolen, tilstrebe inkluderende læringsmiljøer der elever med Downs syndrom deltar sammen med jevnaldrende som følger typisk utvikling. Tilretteleggingen for elever med Downs syndrom må inkludere en forståelse for elevens utdanningsbehov, emosjonelle behov og sosiale behov. Det er essensielt at de ansatte anerkjenner at eleven må bli behandlet på en alderspassende måte selv om det kan være forsinkelser knyttet til språk og kognitiv utvikling.

Mange elever med Downs syndrom opplever stor fremgang på alle områder når det gjelder utvikling i tenåringsårene og tidlig voksenliv, hvis de får muligheten til utvikling. De er tenåringer når de begynner på videregående skole, og kjenner til og tar del i den lokale tenåringskulturen (musikk, sport, mote osv.). Den fysiske utviklingen og puberteten er lik den som jevnaldrende opplever. Som alle unge mennesker utvikler de en selvtillit og en positiv selvidentitet som er påvirket av hvordan de rundt dem behandler dem, og hvilke muligheter de får til å lære, ta avgjørelser og ansvar.

6.3.1 Overgang fra grunnskole til videregående

Inkluderende videregående opplæring gir faglig utbytte, og økt sannsynlighet for sysselsetting og uavhengighet i voksenlivet. Elever som har hatt gode opplevelser i grunnskolen, takler overgangen til en inkluderende videregående skole bra dersom en god praksis for tilpasning og tilrettelegging videreføres. Forskning viser at elever som får spesialundervisning, takler gode overganger like bra som andre.

I Norge er videregående skoler eid av fylkeskommunene, mens grunnskolen drives av kommunene. Det vil derfor være forskjeller i ressurser og pedagogiske modeller mellom grunnskole og videregående skole. Men opplæringslovens paragraf for rett til spesialundervisning gjelder også for videregående skole, og man bør derfor forvente samme type støtte og tilrettelegging som har gitt læringsutbytte på ungdomsskolen, også på videregående skole. Retten til inkluderende læringsmiljø er også den samme, men prinsippet om inntak på nærskole er forskjellig i de ulike fylkeskommunene, og også avhengig av ønsket studieprogram.

Det er en utfordring at frafallet for elever i videregående er større for elever med funksjonsnedsettelser enn for gjennomsnittet generelt. I 2017 var frafallet 24 % generelt og 64 % for elever med funksjonsnedsettelser. En generell utfordring har vært at mange elever som ikke har rett til høyere studier får tilbud om studieforberedende linjer. Det er to formelle yrkesopplæringsveier i Norge; fagbrev elle kompetansebevis. Fagbrev er målet for elever som ikke trenger vedtak om spesialundervisning, mens kompetansebevis er målet for elever som trenger spesialundervisning og tilpasset undervisningsprogram. De aller fleste elever med Down syndrom har mulighet til å gjennomføre en fire-femårig opplæring med arbeidspraksis som lærekandidat som til slutt gir kompetansebevis. Lærekandidatlønnen er annerledes enn lærlingelønnen fordi lærekandidater ofte mottar uføretrygd. Flere elever med funksjonsnedsettelser tar lærlingetiden tilrettelagt over flere år for å jobbe mot fagbrev, denne muligheten er også til stede for elever med Downs syndrom.

SAFO har i 2022 et prosjekt om inkluderende videregående opplæring der man finner gode tips og råd til overgangen til videregående skole: https://www.safo.no/kurs/inkluderende-utdanning/videregaende-skole/4-videregaende-skole/

Her finner man følgende informasjon om inntak:

Start å planlegge overgang til videregående opplæring tidlig nok. Allerede 1. oktober året før man begynner på videregående skal ungdomsskolen melde fra til opplæringskontoret i fylkeskommunen om elever som trenger særskilt tilrettelegging eller spesialundervisning.

Søknadsfrist til videregående opplæring er 1. februar for elever som har fortrinnsrett og/eller individuell behandling av søknaden til videregående skole.

Ungdommen som har fylt 15 år, har selvbestemmelse når det gjelder utdanning og penger ungdommen har tjent. Ungdommens selvstendighet og selvbestemmelse gjør at foreldrerollen endrer seg. Mange ungdommer trenger likevel mer hjelp i forbindelse med søknad og oppstart på videregående. Det er mulig å få legeattest på at ungdommen ikke kan signere selv, eller trenger bistand på dette feltet.

Erfaringene fra dette prosjektet i 2022 er at man må adressere to utfordringer helt konkret i planleggingen med videregående skole:

• Flere fylkeskommuner praktiserer inntak for unge med Downs syndrom til tilrettelagt linje på noen få spesifikke skoler der man ikke får alle programfag, eller ikke får jobbe mot alle kompetansemål og der man oppholder seg i egne lokaler uten kontakt med øvrige elever. Alle elever skal kunne søke den linjen man ønsker og den skolen man ønsker på lik linje med andre søkere. Problemet oppstår når eleven ikke har karakterer eller kompetanse som sannsynliggjør at man ikke har utbytte av inkluderende opplæring. Denne utfordringen krever god og konkret dialog mellom elev, foreldre og PPT/skole om ambisjoner, kompetansemål og yrkesvalg.
• Mangelfull skoleskyss: mange elever og foreldre erfarer dårlig kontinuitet i skoleskyss, det er et stressmoment for eleven og familien. Noen steder er det skyssmuligheter og ikke elevens utdanningsønske som definerer program og skolevalg.

Sørg for god yrkesplanlegging og arbeidspraksis

I arbeidet med overgangen fra grunnskole til videregående skole er det viktig å vurdere hva slags yrke og livssituasjon eleven ønsker seg. Videregående opplæring må ha et konkret mål om sysselsetting på en eller annen måte.

Ungdommer med Downs syndrom kan forventes å ha minst tjue til førti yrkesaktive eller aktivitetsrike år i voksenlivet. Det er viktig at det finnes kompetente studie- og karriererådgivere på videregående skoler som er godt kjent med karriere- og studiemuligheter (inkludert videregående studier) for elever med Downs syndrom. Foreldre er viktige støtter for barna sine i denne perioden og bør være godt informert, gitt at de har innflytelse på elevens karrierebeslutninger. Det er viktig å være klar over at det er store kulturforskjeller og ulike fordommer knyttet til Downs syndrom både mellom skoler og i de ulike rådgivningstjenestene både på grunnskoler og i videregående skoler. Dersom man stusser i møte med en skole eller rådgiver, kan det være lurt å få en ny vurdering fra andre.

Elever med Downs syndrom bør ha tilgang til samme utdanningsprogram i løpet av videregående som jevnaldrende og samme muligheter som andre for tilrettelegging og gjennomføring. Slike muligheter kan omfatte mer tid til gjennomføring (fem år har alle elever krav på), mer praksisbasert yrkesopplæring og arbeidsbaserte læringsplasseringer.

Videregående skole bør vies til undervisning i skolens faglige læreplan fordi mulighetene for å lære dette stoffet blir begrenset når skoleårene har gått. Per i dag (2022) er det kun ett høgskolestudie på VID som er åpent for elever med Downs syndrom i Norge. Internasjonale undersøkelser viser at elever med Downs syndrom har stor nytte av arbeidspraksis i bedrifter og organisasjoner i løpet av skoletiden. Arbeidsforberedende fag som undervises på skolene av spesialister, er ikke like effektivt som faktiske arbeidsplasseringsaktiviteter som frivillig arbeid, betalt arbeid og arbeidserfaring. Gitt de positive erfaringene som en eller annen form for arbeidserfaring i løpet av den videregående skolegangen viser, vil det å gi elever med lett intellektuell funksjonshemming arbeidserfaring i videregående skole være et kritisk første skritt for å hjelpe disse personene med å sikre mer positive resultater for sysselsetting. I de fleste yrkesrettede opplæringer er det praksisperioder de første årene på vgs.

Det er avgjørende at arbeidsplasser for praksis er tilrettelagte og inkluderende. Arbeidsplassene og arbeidsgivere må være fleksible og innstilte på å gjøre endringer for å skape inkluderende arbeidsmiljøer. Prosjektet www.heltmed.no har gjort viktige erfaringer og kan dokumentere god praksis for arbeidstilrettelegging for unge med utviklingshemming.

Forskning viser en positiv sammenheng mellom deltakelse i en eller annen form for arbeidserfaring mens eleven går på skolen, og arbeidsliv etter skolegang. Viktigheten av å få arbeidserfaring i lokalsamfunnet ble også identifisert i en studie, som viste at arbeidserfaringen ga ungdommen viktige muligheter for å utvikle emosjonelle og atferdsmessige ferdigheter (ikke-faglige egenskaper) som er viktige i arbeidslivet.

Det er også viktig å være klar over at arbeidserfaring i spesielle verksteder eller andre segregerte omgivelser i løpet av skoleårene ikke gir nødvendige muligheter for å lære om deltagelse og praksis i ordinært arbeidsliv, på samme måte som arbeid i segregerte settinger ikke nødvendigvis fører til ansettelse i ordinært arbeidsliv.

Anbefalte spørsmål for å øke kvaliteten på planleggingen av overgangen til videregående skole:

• Hvor finnes det muligheter for jobb for akkurat denne eleven? arbeidserfaring, frivillig arbeid, betalt arbeid.
• Hva slags opplæringsmuligheter finnes for eleven?
  • informasjon om videregående opplæring, inkludert høyere utdanning og yrkesfaglige utdanningsprogrammer
  • hjelpe eleven til ikke bare skaffe seg arbeidserfaring, men å lære om forskjellige typer jobber, stillingskrav, og formål med spesifikke jobber
  • Hvem skal undervise eleven? Eleven bør få undervisning av faglærere på skolene, snarere enn av spesialpedagoger uten fagkompetanse. Det er viktig at eleven får karriereplanlegging på lik linje med elever uten funksjonshemminger.
  • Hvordan skal eleven få arbeidspraksis? Hva kreves av tilrettelegging? Hvem har ansvar for denne?

Planlegging av timeplan og grupper

Det er viktig at alle ansatte erkjenner at eleven må behandles på en alderstilpasset måte til tross for språklige og kognitive forsinkelser. De ansatte på skolen må fremme og utvikle selvstendighet for elever med Downs syndrom i undervisningen og når det gjelder å orientere seg i skolemiljøet. Det gjelder også under ikke-strukturerte deler av skolehverdagen (som i pauser/lunsjpauser). For å kunne utvikle vennskap og selvstendighet trenger elevene å tilbringe tid med jevnaldrende elever som følger typisk utvikling, og med minst mulig innblanding fra voksne.

Timeplaner må lages med fleksibilitet for å møte individuelle behov og legge til rette for en blanding av smågrupper og individuell undervisning (ikke mer enn 10–15 % av den totale skoledagen) som utfyller hele klasseundervisningen på et typisk klassetrinn. Timeplanen må være tilgjengelig for eleven i et visuelt format for å fremme elevens selvstendighet og forståelse for hendelsene som skjer de ulike dagene. NAV hjelpemiddelsentral har hjelpemidler for kognitiv støtte. Flere bruker Ipad/Iphone etc.

Elever med Downs syndrom bør bruke mesteparten av tiden i klasserommet med andre jevnaldrende som følger typisk utvikling, og som er positive rollemodeller for læring og atferd. Inkluderende miljøer er også rike på språk, og fremmer økte språk- og leseferdigheter for alle elever. Litt tid kan brukes i behovsbaserte grupper, avhengig av elevenes evner i visse disipliner, vanligvis for en del av lese- og skrive-og matematikkundervisning. Grupper må opprettes basert på hvem som har like behov, og bør ikke ligge utenfor elevens kronologiske alder og klassetrinn. I tillegg kan en liten prosentandel av tiden brukes i små grupper for spesifikk undervisning i kommunikasjon, sosiale ferdigheter og sex- og relasjonsundervisning.

Uttak fra hele timer eller deler av timene med en-til-en-støtte er vanligvis nødvendig for å trene skriveferdigheter, leseferdigheter, spesifikt tale- og språkarbeid og lære pensumvokabular. En til to timer per uke er sannsynligvis nødvendig for fokusert, individualisert arbeid med mål og utvikling av disse kjerneferdighetene. For mange elever kan dette oppnås i løpet av en undervisningsperiode samtidig som man følger den generelle undervisningen, bla ved at undervisning og vurdering tilpasses.

Samarbeid med familier

Støtte fra foreldre eller foresatte må verdsettes høyt av ansatte i skolen. Skolene må bruke foreldrenes brede kunnskap om effektiv tilrettelegging for eleven aktivt. Skolene må også gi muligheter for løpende kommunikasjon mellom skolens ansatte og foreldrene. Det er viktig på grunn av språk- og kommunikasjonsvansker hos elever med Downs syndrom. Det sikrer også at ferdigheter som læres hjemme og i skolemiljøet, støttes og generaliseres, noe som fører til bedre læring og større fremgang hos eleven.

Daglig kommunikasjon med foreldrene kan innebære støtte i form av at eleven tar med seg utstyr eller materiell til skolen, kommunikasjon angående lekser og oppgaver og lignende. Det må velges ut en ledende fagperson til å kommunisere med foreldrene – det å ha ett kontaktpunkt er viktig. Denne personen bør være den profesjonelle som er ansvarlig for å administrere elevens læreplan, mål og individuelle læreplan. I tillegg til å ha møter med spesialpedagog og leder, skal foreldre til enhver tid kunne be om møter med alle lærere. Faglig utvikling må gis til nøkkelpersoner som er i stand til å spre informasjon til andre ansatte, fordi elevens støtteteam og fagpersoner kan endre seg fra år til år.

Vurdering og individuell opplæringsplan

Individuelle opplæringsplaner for elever med Downs syndrom skal være tydelige, informative og vise god kunnskap om den enkelte og deres behov. Planene bør ha med forventede resultater, hvem som skal være involvert, og når ulike mål skal nås. Elever med Downs syndrom skal medvirke i utformingen av opplæringsplanen, og bør dermed inkluderes i prosessen.

Skolen må også lage et sammendrag som beskriver de individuelle styrkene, svakhetene og behovene til eleven, samt strategier for å imøtekomme elevens uttrykte behov. Dette må gis til alle som jobber på tvers av læreplanområdene.

Støtte i undervisningen og pedagogisk personale

Hvis det oppstår problemer, må alle medlemmene av det pedagogiske teamet være forberedt på å motivere og støtte elevene i deres læring og atferd. Det krever at alle har samme forståelse og er kjent med strategiene som brukes av den enkelte eleven slik at man sikrer kontinuitet mellom fagene for eleven.

Spesiallærere må planlegge for, lede, differensiere og tilrettelegge slik at elever med Downs syndrom kan ta del i undervisningen. Differensiering må utføres i samsvar med elevens individualiserte utdanningsplan, av teamet som er ansvarlig for undervisningen. Spesialpedagog, sosiallærer og kontaktlærer må jobbe sammen for å sikre at læreplanen kan nås på en meningsfull måte for eleven. Hvis det blir nødvendig med støtte fra fagarbeider eller assistent, skal hun eller han jobbe under ledelse av spesial- og kontaktlærere.

Lærerne må være oppmerksomme på tale-, språk- og kommunikasjonsevnene til elever med Downs syndrom, og tilpasse undervisningsmateriellet deretter. Undervisningen bør tilpasses med tilhørende tjenestebehov og elevens læringsprofil i tankene. Dette vil gjøre det mulig for eleven å engasjere seg med større grad av uavhengighet.

Faglig utvikling innen planlegging og tilrettelegging må tilbys personalet regelmessig for å sikre at spesialpedagoger og andre faglærere er klar over hensiktsmessige strategier for å støtte individuelle behov. Vurderinger og resultater, inkludert nåværende prestasjonsnivå, må være tilgjengelig på et felles sted for lærerne. På denne måten får alle lærere tilgang til informasjon om gjeldende prestasjonsnivåer for eleven med Downs syndrom. Tilgang på oppdaterte data vil hjelpe lærerne med å utforme tilpasset undervisning til eleven.

Ofte anbefaler PPT at elever med Downs syndrom får støtte fra fagarbeidere. Slik støtte gir mulighet for mer tilpasset instruksjon i sosial og emosjonell læring, faglige ferdigheter og ferdighetsutvikling. Alle de nevnte områdene må planlegges, og ansatte med faglig kompetanse må gi opplæring og veiledning til fagarbeiderne. Fagarbeiderne bør samarbeide med lærerne som fullverdige teammedlemmer. I samråd med spesialpedagog og faglærere kan fagarbeidere bli dyktige til å lage ressurser for å møte pensum og læringsbehov. I tillegg kan fagarbeidere være med på å vurdere og overvåke utviklingen av elevens ferdigheter og dennes prestasjoner. Fagarbeidere og assistenter må ta del i planlegging, undervisning og leksepraksis, samt planlegging og gjennomgang av læreplan.

Begrenset tid til møter og planlegging mellom lærere og fagarbeidere kan være til hinder for elevens læring og må vurderes av rektor og den som er ansvarlig for spesialundervisningen. Lærere og fagarbeidere trenger ofte mer møtetid (ihvertfall i den første perioden) til å planlegge tilpasset undervisning og vurdering for elever med Downs syndrom.

Sammen med lærerpersonalet må fagarbeidere lage ressurser for å støtte lærerens undervisning. Fagarbeidere med slikt ansvar må ha beskyttet, kontaktfri tid og/eller arbeidstid utover elevens skoledag.

Relaterte tjenester

Videregående skoler må benytte støtte fra andre yrkesgrupper som støtter elever med Downs syndrom med pedagogiske tjenester. Pedagogiske psykologer, lærere med spesialkompetanse, audiopedagoger, logopeder og fysio- og ergoterapeuter er blant fagpersonene som kan ha innspill til tjenester og tilrettelegging som anses som hensiktsmessig for å øke elevenes læringsutbytte.

Logopediske tjenester i videregående skole må som et minimum innebære kvartalsbesøk for å overvåke elevenes fremgang. Dette må innbefatte veiledning til elevenes pedagoger og fagarbeidere om strategier for støtte til læring, implementering av programmer for å støtte språkutvikling i undervisning av ordinære kompetansemål og sosial språkutvikling. Det er viktig at informasjon og rapporter fra eksterne spesialister er tilgjengelig for ansatte som jobber med eleven. Kontaktlæreren må sørge for at denne informasjonen formidles til teamet.

Å støtte vennskap i og utenfor skolen

Utvikling av vennskap er ofte en bekymring for både ansatte og familier gjennom tenårene. Mange unge med Downs syndrom får venner både med og uten funksjonshemminger. Å fremme sosiale relasjoner med alle jevnaldrende bør være et mål for utdanningsprogrammer med elever som har Downs syndrom. Elevens pedagogiske team bør overvåke i hvilken grad unge med Downs syndrom etablerer, opprettholder og har glede av vennskap med andre ungdommer både i og utenfor skolen, og planlegge tiltak for å fremme dette der det er behov. Elever med Downs syndrom kan ofte liste opp venner både i og utenfor skolen.

På lik linje med ungdommer flest, vil elever med Downs syndrom ønske å ha minst én nær venn som man har et dypere bånd til, samt en bredere vennekrets man tilbringer tid med på skolen. Unge mennesker med Downs syndrom kan oppleve det som mer utfordrende å etablere gjensidige vennskap med andre som deler deres interesser og tilnærming til livet.

Mens ungdommer vanligvis tilbringer tid sammen utenfor skolen og hjemmet uten voksne, får elever med Downs syndrom ofte støtte og tilsyn i slike settinger. Elever med Downs syndrom møter på utfordringer når det gjelder sosiale settinger med jevnaldrende utenfor skolen, som diskotek eller shopping. Støttende tiltak som fremmer selvstendighet og mulighet til et sosialt liv uten voksne, bør defineres i elevens ansvarsgruppe og nettverk. Man må også utforme tiltak for å redusere ungdommens sårbarhet for voldelige eller seksuelle overgrep. I Norge har Likestillingssenteret i Innlandet oversatt og videreutviklet det såkalte VIP-programmet fra Sverige, som skal forebygge vold og tvang mot mennesker med utviklingshemming.

Undervisning på enkelte nøkkelområder

Undervisning i lese- og skriveferdigheter samt grunnleggende tallferdigheter bør fortsette i videregående skole, ettersom de fleste tenåringer fortsetter sin utvikling etter grunnskolen. Noen elever viser en markert forbedring i disse ferdighetene i løpet av tenårene etter grunnskolen. Opplæringen i grunnleggende ferdigheter kan gjøres meningsfull og knyttes til praktiske anvendelser som elevene opplever som relevant, deriblant bruk av sosiale medier.

Atferd og sosiale ferdigheter må ses på som nøkkelområder som bidrar til utvikling for eleven med Downs syndrom. Eksplisitt undervisning i alderstilpasset atferd, sosiale ferdigheter og sosial kommunikasjon bør prioriteres for denne aldersgruppen. Utfordrende atferd må ses i sammenheng med generell tenåringsutvikling og pubertet. Skolens ansatte må fremme en inkluderende og positiv atferd. Det må utvikles og brukes strategier for å håndtere utfordrende atferd og for å fremme ønsket erstatningsatferd og positive sosiale ferdigheter.

Inngripende strategier knyttet til atferd som tas i bruk, må ta hensyn til den spesifikke profilen til tale-, språk- og kommunikasjonsbehovet knyttet til Downs syndrom. Metodene som brukes, må være visuelle, ha et enkelt og kjent språk og forsterke fremgang. Et eksempel på en metode for å trene aldersadekvat atferd er bruk av individualiserte sosiale historier. En sosial historie er en kort historie som skildrer sosiale situasjoner som eleven kan møte. Disse brukes til å lære felles ferdigheter gjennom bruk av presis og sekvensiell informasjon om hverdagslige hendelser som en elev kan oppleve som vanskelig eller forvirrende. Man kan lese, spille selv, filme eller se andre fremføre de sosiale historiene.

Seksualundervisning og relasjonsundervisning i videregående skole gis best i små grupper i tillegg til klasseromsundervisning. Læreplanen må inneholde undervisning i ulike typer relasjoner og måter å kommunisere og hevde seg selv på i ulike relasjoner, inkludert begreper om samtykke. Denne undervisningen bør dekke et omfattende spekter av ferdigheter som typisk vil tilegnes gjennom tilfeldig læring i ungdomsårene. Informasjon om håndtering av relasjoner og dating, samt seksualundervisning tilpasset elevens læringsprofil, er viktige emner. Flere økter og mer eksplisitt instruksjon bør gis til eleven. Det finnes ulike typer læringsmateriell som er utviklet for dette, blant annet arbeidsheftet “Er jeg ungdom eller Downs syndrom?” av Karoline Tideman.

Vitnemål og attester

Det er viktig å feire elevens prestasjoner ved endt utdanning med utdeling av karakterkort/kompetansebevis/vitnemål. Mange elever med Downs syndrom kan få vurderinger og karakterer på videregående nivå som er en forutsetning for et standard vitnemål eller fagbrev. Tilrettelagte og/eller modifiserte vurderinger må gis der det er hensiktsmessig og tillatt for personer med nedsatt funksjonsevne. I Norge kan både fagbrev (etter endt lærlingetid) og kompetansebevis (etter endt lærekandidattid) gis til elever med Downs syndrom. Dispensasjonsordninger for ikke-bestått to fag som gjelder for alle lærlinger, gjelder også for lærlinger som har Downs syndrom dersom alle øvrige formelle krav er i orden. Det er utviklet egne ordninger for spesialundervisning for lærekandidater, og det finnes ordninger for ekstra tilskudd for tilrettelegging i lærlingetiden.

I tillegg må elevenes oppnåelse av akkreditering og/eller kvalifikasjoner som vil gjøre dem i stand til å realisere målene sine synliggjøres. F.eks. dokumentasjon av kompetanse som er en forutsetning for spesifikke kurs for videre praksis eller yrkesopplæring. Dette kan være kurs i maskinteknikk, hygiene, HMS, sikkerhet etc. Det må hvert år tas hensyn til elevens konkrete mål for opplæringen etter endt skolegang, og pedagogisk støtte og planer bør innarbeides for å støtte disse målene.

Uavhengige ferdigheter

Ikke alle elever med Downs syndrom fullfører videregående utdanning i Norge. Noen elever går direkte ut i arbeidslivet eller andre ordninger. Det er viktig at eleven får tilbud av kommunen eller skolen i samarbeid med kommunen om kurs der elevene lærer ferdigheter som trengs i arbeidslivet. Slike kurs bør foregå i inkluderende opplæringsmiljøer. Selvstendige ferdigheter og arbeidserfaringskurs kommer alle elever til gode. Eventuelle kurs innen arbeidserfarings- eller livsferdighet, kan gjøres sammen med andre jevnaldrende elever (dette er nok ikke så vanlig i Norge).

6.4 Etter videregående skole

Alle mennesker har rett til livslang læring, også mennesker med Downs syndrom. Muligheter for å fortsette å lære både formelt og uformelt er derimot begrenset for voksne med Downs syndrom. Derfor er det så viktig at utdanning som gis i grunnskole og videregående skole gir et godt læringsutbytte.

6.4.1 Høyere utdanning

Unge mennesker med Downs syndrom har i mange tilfeller ikke tilgang til videre utdanning etter videregående fordi opplæringsloven (med rett til spesialundervisning) ikke gjelder for universiteter og høgskoler. Til tross for betydelige forbedringer i retten til tilrettelegging, er inkluderende praksis ikke like utbredt i høyere utdanning. Som et resultat av dette har unge mennesker med Downs syndrom – og andre funksjonshemminger – ofte begrenset tilgang til høyere utdanning, kulturbaserte utviklingsmuligheter og yrkesopplæring.

Ingen har rett til høyere utdanning, men utdanningsinstitusjonene er etter universitets- og høyskoleloven forpliktet til å legge til rette for studenter med nedsatt funksjonsevne. Alle studenter som er tatt opp til studier av 60 studiepoengs omfang eller mer, har etter universitets- og høyskoleloven § 4-2 rett til å få en individuell utdanningsplan. Utdanningsplanen skal sikre et tettere og mer forpliktende forhold mellom utdanningsstedet og studenten, og skal vise hvordan utdanningsstedet legger til rette for at studenten kan komme gjennom et definert læringsmål på normert tid, samtidig som den skal synliggjøre studentens ansvar for å oppfylle studiekravene utdanningsstedet stiller.

Det er ikke gitt detaljerte nasjonale regler om hva tilretteleggingen kan eller skal innebære. Det er institusjonene som står nærmest til å vurdere hvilken tilrettelegging som er mest hensiktsmessig for den det gjelder. Institusjon og student må samarbeide om gode og hensiktsmessige løsninger. (Bufdirs hjemmesider)

I Norge finnes det bare én mulighet for tilrettelagt høyere utdanning for mennesker med utviklingshemming. Høsten 2022 ble en høgskoleutdanning i menneskerettigheter for studenter med utviklingshemming opprettet i regi av VID vitenskapelige høgskole. På skolens nettside står det blant annet: Studiet er for deg som har utviklingshemming. Du vil lære om menneskerettigheter, hvordan forske sammen med andre, og historie og samfunnsfag. Se mer på: https://www.vid.no/studier/hoyskoleutdanning-i-menneskerettigheter-for-studenter-med-utviklingshemming/

I USA er det flere institusjoner for høyere utdanning (høgskoler, private høgskoler og universiteter) som tilbyr inkluderende muligheter for studenter med ulike funksjonshemminger. For mer informasjon om høyere utdanning og opplæring i USA, se Think Collegeressurser på: https://thinkcollege.net/

6.4.2 Folkehøyskole

I Norge er det mange unge med Downs syndrom som går på folkehøgskole, som så mange andre ungdommer. Noen folkehøgskoler har egne linjer for å lære selvstendighet og kunnskap for å klare seg selv i egen hverdag, mens andre har inkluderende læringsmiljøer på ordinære linjer. Mange elever med Downs syndrom går to år på folkehøgskole for å lære mest mulig før arbeidslivet starter for alvor. Flere kommuner tilbyr folkehøgskole som alternativ til arbeid rett etter skolegang, ofte fordi det ikke finnes mange nok eller passende arbeidsplasser.

6.4.3 Rett til voksenopplæring på grunnskole og videregående nivå

Dersom man ikke har oppnådd grunnkompetanse, har man rett til voksenopplæring i kommunal regi. Voksne har gjennom opplæringslovens § 4A-1 og § 4A-2 fått rett til tilpasset grunnskoleopplæring. Retten omfatter hele fag, deler av fag eller opplæring i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, norsk muntlig, regning og data. Alle som er over 16 år, og som trenger det, har rett til gratis opplæring. Den enkelte har også rett til rådgiving for å få kartlagt sine opplæringsbehov. Det er PPT i kommunen som lager sakkyndig vurdering og anbefaler timer og tiltak.

Det er også en rett til, og tilbud om, videregående opplæring som er tilpasset voksne. For å ha rett til opplæring for voksne må du være over 25 år, og du kan ikke ha fullført videregående.

6.4.4 Yrkesopplæring etter videregående skole

Det finnes ordninger for å ta fagbrev på en arbeidsplass i Norge. Forskning viser at opplæring på en arbeidsplass virker best når:

• løpende opplæring tilrettelegges av veiledere som er ansatt i organisasjonen, heller enn av eksterne rådgivere.
• eksterne rådgivere kan være nyttige for å støtte ansatte på arbeidsplassen som skal veilede en ansatt med Downs syndrom, og for å vurdere prestasjoner og arbeidsevne.
• enkle «lavteknologisk» materiell og teknikker er effektivt. Visuelle støtter, for eksempel fotografier trykt på et kort, bruksanvisninger og konkrete rutiner gjør at arbeidstakere blir selvstendige etter den første opplæringen.

Ordningen Helt med har ordning for opplæring til å mestre arbeid på både tilrettelagte og ordinære arbeidsplasser. Det samme gjør kommunale arbeidssamvirker over hele Norge. Det finnes ordninger for oppfølgingstjenesten og arbeidsavklaring via NAV, men dersom man mottar uføretrygd er det i praksis vanskelig å få støtte til videre opplæring gjennom kurs eller praksis fra NAV.

Mange elever nektes tilgang til yrkesfaglige programmer, f.eks. på fagskoler på grunn av faglige mangler (f.eks. lesenivå). Det bør lages rom for å støtte enkeltpersoner til å oppnå det høyeste nivået av opplæring som er mulig for dem å fullføre. Lærere må være i stand til å modifisere skriftlig materiale, og differensiere undervisning og opplæring på fagskoler.

Det finnes også studieforbund som gir opplæring etter videregående skole for voksne. Det finnes per i dag ingen oversikt over studietilbud som er tilrettelagt for mennesker med utviklingshemming.

Handlinger som kreves

For å gjøre overgangen til voksenliv og arbeid mer rettferdig for alle mennesker, må hindringene rundt inkludering i høyere utdanning for unge med Downs syndrom fjernes.

Lik tilgang til yrkeslæringsprogrammer og inkluderende muligheter for høyere utdanning må tilbys av alle høgskoler og universiteter.

Lærere på høgskolenivå og yrkesfag må få regelmessig opplæring i å tilpasse opplæringen for å møte behovene til en mangfoldig gruppe elever med ulik grad av funksjonshemming.

Alle universiteter som tilbyr lærerutdanning må tilby kurs om inkludering av elever med nedsatt funksjonsevne, i klasserom og i generell undervisning.

Elever skal være i stand til å komme seg gjennom generelle utdanningskurs og arbeide på et nivå som er meningsfullt for den enkelte. Alle kurs bør gi studiepoeng og tilpasses i tråd med elevens behov.

All fremgang bør anerkjennes og forsterkes. Utdanning og/eller yrkesopplæring av høy kvalitet etter videregående skal bygge på ferdigheter og kunnskap, bidra til at den enkelte får brukt sine ressurser til beste for seg selv og samfunnet og bli forberedt på voksenlivet. Videreutdanning må være tilgjengelig for elever med Downs syndrom.

Avsluttende ord

Det er vår klare overbevisning at anbefalingene i denne veilederen er til nytte for barn og unge mennesker med Downs syndrom – og for pedagoger, lærere, skoleeiere, assistenter og foresatte som er ansvarlig for opplæring av alle elever i skolen. Anbefalingene i veilederen bryter ned barrierer. Disse barrierene finnes ikke bare på skolene våre, men også i lokalsamfunnene våre. Disse barrierene har blitt bygget på et dårlig fundament – den fastgrodde oppfatningen om at forskjeller av en eller annen grunn krever segregering.

Vi er vant til å tenke på denne måten. Vi er vant til å dele mennesker i grupper, men denne forestillingen, disse barrierene mellom folk, finnes først og fremst i hodene våre. Skolen er for alle. Skolen er inkludering. Alle elever skal og kan oppleve mestring og tilhørighet. Inkludering er for alle.

År med forskning og erfaring har vist at den beste veien videre er inkluderende læring i trygge fellesskap. Inkluderende utdanning fører til de beste resultatene for unge mennesker med Downs syndrom i alle aldre uansett evner. Inkluderende utdanning er til det beste for alle elever i den norske skolen og for alle mennesker i samfunnet. Informasjonen og dataene som er presentert i denne veilederen, er ment å beskrive anbefalinger for effektiv undervisning basert på en forståelse av personen, både som individ og som en del av gruppen. Det er vår plikt, og vår glede, å dele denne informasjonen med så mange lærere, familier og beslutningstakere som vi kan.

Vår siste oppfordring til handling er til deg, leseren. Oppfordringen vår er enkel: Bli med oss.

Hvis du har lært av dette arbeidet, del det! Diskuter! Ta veilederen med til skolen din og lokalsamfunnet ditt. Til foreldremøtet og til lærerrommet. Ta kontakt med oss slik at vi kan lære mer. Fortell oss hvordan det går og fortell oss hva som fungerer! Fortell om undervisning som svinger og læring som skjer i bittesmå og store skritt.

Det er vår intensjon at disse anbefalingene skal være et levende dokument som utvikles og forbedres sammen med en stadig endret forståelse av potensialet til mennesker med Downs syndrom.

Når flere mennesker forstår og opplever at et inkluderende samfunn er et bedre samfunn for alle, vil alle lære mer og få det bedre.

Alle kan lære, på sin egen måte, i sitt eget tempo. Alle vi rundt eleven kan være med å legge til rette for det. Sammen kan vi få det til.